Å utgi nye HD-versjoner av gamle spill er uten tvil en pågående trend. Sony har lansert God of War, ICO og Shadow of the Colossus i HD, Capcom gir snart ut Devil May Cry-serien, og Naughty Dog har nettopp sluppet Jak & Daxter Collection.
Konami akter ikke å stå igjen som unntaket, og har nå gitt Metal Gear-serien en høyoppløselig ansiktsløftning. Metal Gear Solid: HD Collection består av Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty, Metal Gear Solid: Peace Walker og Metal Gear Solid 3: Snake Eater. Tre av spillene som var med på å gi spillskaper Hideo Kojima legendestatus er altså samlet i én kompakt kraftpakke. Ingen får nobelpris for å skjønne at dette fort kan vise seg å være et spillkjøp av aller groveste kaliber.
Grei nok HD
For de som har gått glipp av hele Metal Gear-sagaen, er Metal Gear Solid: HD Collection en glimrende mulighet til å fordype seg i Kojimas krigsherjede og detaljrike verden. Og for de som allerede har spilt disse spillene fra før, kan det nå være på tide å få et tilbakeblikk i HD. Men om alt du er ute etter er bedre grafikk blir du skuffet.
Du kommer nemlig ikke til å gispe av begeistring over hvor flott alt ser ut. Kvaliteten på grafikken er av akkurat den standarden man kan forvente av en slik HD-rengjøring – hverken mer eller mindre. Sons of Liberty og Snake Eater er fra forrige konsollgenerasjon, og Peace Walker er originalt et PSP-spill. Dette merkes.
Likevel trenger du ikke spille lenge før du har glemt hele grafikkmaset. I det hele tatt blir grafikken til slutt et ikke-tema. Grunnen til dette er at flott spillmekanikk alltid vil trumfe et svakt visuelt utseende.
Holder seg godt
Skal man si noe generelt om disse tre spillene, må det være at alle holder seg utrolig godt. Sons of Liberty er tross alt 11 år gammelt, men er i undertegnedes bok likevel det aller skarpeste spillet av dette trekløveret. Snake Eater er akkurat like engasjerende og fasettert som man husker det, og Peace Walker har rett og slett tjent på å ta steget fra PSP til PlayStation 3.
Grunnene til at disse spillene fortsatt holder seg er mange, men det er i all hovedsak et solid gameplay som ligger i bunn av alle utgivelsene. Fokuset er hele tiden på å komme seg gjennom strengt vakthold ubemerket. Til dette er man pent nødt til å bruke de midlene man har til rådighet, om det så bare er en pappeske, et mykpornoblad, noen tomme magasiner og en pakke sigaretter. Å kikke rundt hjørner, krype inn under små åpninger, lage distraherende lyder, bedøve, skyte, drepe, kaste, gjemme og kamuflere – dette er alle viktige elementer man må beherske om man vil komme seg uoppdaget gjennom oppdragene.
Denne snikemekanikken er det få spill som får til bedre enn Metal Gear Solid-serien, og man er nødt til å bruke både hjerne og muskler for å forsere fiendens styrker. Fienden oppfører seg i tillegg alltid rasjonelt, takket være en særdeles god kunstig intelligens. Derimot ser alle ut til å lide av kronisk nærsynthet, noe som naturlig nok hemmer deres bruk av denne gode intelligensen.
Den tilfredsstillende nervepirrende følelsen er der alltid, og den gjør at man blir værende på tå hev fra ende til annen. Likevel er det flere oppbrudd å finne blant all denne dramatiske snikingen. Metal Gear-serien har nemlig et svakt hjerte for den døende tradisjonen med sjefskamper. Disse bosskampene er eksemplarisk utført, og det er spesielt i Snake Eater at man finner minneverdige oppgjør med ditto minneverdige skurker. Hvem kan for eksempel glemme den nervepirrende sniper-duellen med «The End»?
Vanskelig, men engasjerende historie
Spillene i Metal Gear-serien har alltid hatt en komplisert og ofte innviklet historie. Dette har de gjort eksepsjonelt bra, og det har vært en medvirkende fator til seriens popularitet. Alle utgivelsene i serien legger sin brikke i et stort puslespill, og det ekspanderende narrativet gir spillet en oppslukende dybde som få andre spill kan matche. Metal Gear-universet fremstår i det hele tatt som et nådeløst kompleks og nøye utgrunnet virkelighet. Det er rett og slett en fryd å operere i en verden man vet ikke er ekte, men som man føler like gjerne kunne vært det.
Plottet i hvert spill starter relativt enkelt. Ofte er det et spesifikt oppdrag som skal utføres, og du (i form av enten Big Boss, Solid Snake, eller Raiden) blir sendt inn. Derfra baller det på seg, og enkelheten forsvinner til fordel for en massiv, oppslukende konspirasjonsteori av en historie. Seriens hemmelige oppskrift er å blande en heftig dose frie påfunn, med ekte hendelser fra den virkelige verden. For eksempel knyttes mange av de oppdiktede hendelsene i Snake Eater til den ikke oppdiktede Cubakrisen. Det er denne måten å blande fakta og fiksjon på, som kjennetegner Metal Gear-serien, og som gjør historiens tvister og vendinger troverdige – som om det du gjør faktisk har skjedd.
Full pakke
HD-utgaven av Snake Eater er den såkalte Subsistence-utgaven. Det er et par forskjeller mellom denne versjonen og det originale spillet, men alle disse forskjellene er forbedringer. Det karakteristiske Metal Gear-systemet for kameravinkler, der perspektivet er fastsatt i én bestemt posisjon, er borte. I stedet styrer man nå synsvinkel med høyrestikka. Dermed har man mulighet for 360-graders observasjon rundt seg. I tillegg kommer Subsistence også med de to aller første Metal Gear-spillene: Metal Gear, og Metal Gear 2: Solid Snake, begge originalt utgitt på MSX2.
Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty kommer også i en utbedret versjon, denne kalt Substance. I Substance-utgaven får man blant annet en bonuspakke full av fantastisk avhengighetsskapende «VR-missions» – en hel rekke små treningsoppdrag av stigende vanskelighetsgrad. Det vil si time på time med enda mer glimrende spionaction, som både utfordrer snikeferdighetene dine, men også de små grå.
Metal Gear Solid: Peace Walker er det første Metal Gear-spillet Hideo Kojima utviklet eksklusivt for PlayStation Portable. Dette er også spillet som har fått den største overhalingen av spillene i denne HD-samlingen. Det er nå blant annet mulig å bruke to stikker og alle fire skulderknappene, noe som av åpenbare grunner ikke er mulig på en PSP. Personlig ble jeg positivt overrasket over kvaliteten på grafikken, selv om den selvfølgelig er under par for et vanlig PS3-spill.
Konklusjon
Ta den nydelig innviklede historien, legg på et nervepirrende og actionfylt snike-gameplay, og man får en spillopplevelse av de helt sjeldne. Gang dette med tre, og du får Metal Gear Solid: HD Collection. Når du i tillegg husker at du har mye deilig ekstramateriale i mente, sitter du igjen med den umiskjennelige, sterke eimen av kvalitet.
Samtlige av disse spillene gir en helhetlig gjennomført følelse, som igjen gir spillene en atmosfære som bare er til å nytes. Personene, historien, detaljene – alt er så knivskarpt og nitidig utgrunnet at det er vanskelig å ikke la seg imponere.
Metal Gear Solid: HD Collection er definitivt til glede både for nye og gamle spillere. Har du enda til gode å fordype deg i Metal Gear-serien, har du nå offisielt ingen unnskyldning. Om du har vært borte i et eller flere av disse spillene fra før, er det ingen årsak til å la være denne gangen heller. Denne HD-kolleksjonen samler to moderne klassikere og en PSP-favoritt i samme utgivelse, og har i tillegg masse underholdende ekstramateriale i baklomma. Et enormt antall timer med tre oppslukende spionaction-klassikere samlet i en vidunderpakke. Blir det bedre? Tvilsomt.
Metal Gear Solid: HD Collection er i salg for Xbox 360 og PlayStation 3 (testet).
