Ace Combat-serien har slitt med å finne ut hvor den hører hjemme, og mottagelsen har bølget fra en til seks på terningen opp gjennom årene. Dette har aldri vært flysimulatorer, men likevel har serien alltid hatt et ben plantet i virkeligheten. Denne gangen har Namco Bandai tatt det helt ut i én retning, og ofret det meste av realisme til fordel for lettfattelig og underholdende spillbarhet.
Resultatet er en actionpakket adrenalintripp av et spill – et slags Burnout 35000 fot over bakkenivå. Intensiteten er satt på 11 fra første spillsekund, det er mengder av massive eksplosjoner og historien er skrevet av bestselgerforfatteren Jim DeFelice. Med andre ord: Ace Combat: Assault Horizon vil så gjerne være spillparallellen til en ekte amerikansk Hollywood-blockbuster. Og lykkes delvis.
Snille russere!?
Assault Horizon er det første spillet i Ace Combat-serien som ikke foregår i en fiktiv virkelighet. Som ironisk motstykke til spillets generelt urealistiske sfære, foregår nemlig alt på realistiske lokasjoner, blant annet i vest-Afrika, Russland og Sør-Amerika. Historien er satt til nær fremtid, og størsteparten av historiemodusen spilles som Oberst William Bishop. Når de russiske myndighetene blir offer for et kupp av den paramilitære opprørsorganisasjonen «SRN», blir Bishop og den store, multinasjonale NATO-styrken «108th Task Force» stablet på bena.
Det bryter ikke akkurat med den urealistiske røde tråden at NATO-styrkene kommer moder Russland til unnsetning. Opprørerne har nemlig et hemmelig våpen kalt «Trinity», som ser ut som et atomvåpen, eksploderer som et atomvåpen og er like farlig som et atomvåpen. Men det er altså ikke et atomvåpen, og hva forskjellen er forblir heller usagt. Det er dette våpenet Oberst Bishops skvadron må stoppe før terroristene når Washington. Jim DeFelice's bidrag går således ubemerket hen, ettersom historien fremstår som lite troverdig, krøkete fortalt, og heller ikke videre original. Det er kun godt stemmeskuespill som gjør at man til en viss grad blir knyttet til det lille knippet karakterer som presenteres.
Adrenalinrush
Det er først etter en vimsete og kaotisk innledning at Ace Combat: Assault Horizon begynner å vise seg frem. Her har Namco endret på et av de mest kritiserte aspektene ved de foregående spillene i serien, nemlig hvordan selve nærkampen mellom to fly foregår. Tidligere utgivelser hadde en tendens til å miste en del av actionpreget da alt man trengte å gjøre var å fyre av et varmesøkende missil, for så å bare glemme den og gå rett på neste fiende. Man behøvde aldri å forsikre seg om man traff eller ikke – såkalt «fire-and-forget».
Sånn er det ikke lenger. Vi blir nemlig introdusert for et nytt nærkampsystem, og det funker kanongodt. Med skulderknappene kan man nå skru på «dogfight mode», noe som – om du er kjapp nok i tomlene – gjør deg i stand til å låse deg tett på fiendens fly. Dette nye systemet er ikke bare smart, men også særdeles effektivt gjennomført. Det føles endelig som om man er en del av en stor flykamp, og følelsen av å kaste seg ut i en adrenalinfylt katt-og- mus-lek får det til å bruse herlig i blodårene. Kombinert med den rå gitarmusikken kommer følelsen av Hollywood-blockbuster så absolutt krypende. Det nye kampsystemet er uten tvil det mest engasjerende og gjennomførte ved hele spillet, og utgjør rett og slett hjørnesteinen i hele opplevelsen.
Igjen, igjen. Og igjen.
Dette vet Namco tydeligvis veldig godt selv, for spillet har en lei tendens til å utnytte «dogfight mode» for ofte, og dermed blir spillet ensformig. Å skyte ned fly, som tross alt er det hele spillet går ut på, minner til slutt om det som i massive onlinespill kalles «grinding» – nytteløst arbeid. Det hele blir til slutt en hjernedød øvelse i å pløye ned fly etter fly, ikke fordi det er gøy, men fordi desperasjonen etter å komme seg til neste oppdrag er påtrengende. Når neste oppdrag utelukkende går ut på nettopp det å pløye ned fly etter fly er antiklimakset fullendt.
Namco prøver å bryte opp mønsteret titt og ofte med noe som heller ikke har figurert i tidligere utgivelser, nemlig helikopterkjøring. Ikke like heftig, ikke like moro, ikke like eksplosivt, og med en distinkt følelse av at dette kun er for variasjonens skyld. Og variasjon blir det jo i det man setter seg inn i flyet igjen og koser seg med de første fem til ti flyene man skyter ned. Så kommer man på at det fortsatt gjenstår tjueseks.
Det eneste virkelige gode oppbruddet i denne monotonien kommer i form av et og annet bombeoppdrag. Oftest består disse oppdragene i å assistere de snille, russiske bakkestyrkene før opprørerne når vitale deler av byen. Til dette blir man servert et utmerket, nytt bombesystem. Man får muligheten til å følge en ferdigplottet angrepslinje som strekker seg over det området som skal bombes. Når man så låser seg på denne linjen, senkes farten og våpnene lades raskere (ikke spør hvorfor). Slik blir man i stand til å utføre bomberaid med stor presisjon, uten for mye kronglete navigering, og uten for mange ufrivillige, spontane nødlandinger.
Dette pusterommet fungerer som god variasjon fra den ellers repetitive adrenalintrippen resten av spillet er. Tempoet roes litt ned, og fokuset går fra kjappe reaksjoner og raske vendinger til møysommelighet og presisjon.
Ingen hjelp å få
Utfordringen starter når du får fire av fiendens MiG-er på nakken akkurat i det du glir perfekt inn over tett «SRN»-befolket område, klar til å bombe fienden tilbake til juratiden. Kompisene dine ser nemlig aldri ut til å være nevneverdig opptatt av å løse oppdraget, og heller ikke videre bekymret for at den eneste som er opptatt av dette (les: deg) i tillegg må nedkjempe samtlige jagerfly alene. Dette gjentar seg gang på gang, og er ikke bare frustrerende, men ødeleggende for en ellers god spillmekanikk.
Assault Horizon har også en flerspillerdel som ikke skiller seg mye fra historiedelen når det gjelder spillmekanikk. Den eneste forskjellen mellom online- og enspillerdelen er viten om at det kan sitte noen på barnerommet i Japan og kaste kontrollen hver gang du sender noen i bakken. Dette kan jo være underholdning nok i seg selv, men det hindrer ikke onlinedelen å virke påtatt og underutviklet, som det femte hjulet på en vogn der de fire første uansett ikke fungerer som de skal.
Konklusjon
Er du ute etter en jagerflysimulator kan du snu i døra, men om du er lysten på en overfladisk actionorgie er det en del her å hente. Ace Combat: Assault Horizon byr på masse fart, mange eksplosjoner, mye adrenalin og et godt, underholdende gameplay. Men etter de første to-tre oppdragene flater opplevelsen derimot ut i monotont arbeid. Siden Namco tydeligvis har vært oppmerksomme på denne monotonien, er det desto mer overraskende at de ikke har lykkes bedre i å begrense den. Du får riktignok godfølelsen av å etter en lang og intens jakt kunne se missilet ditt ploge inn i flyet foran deg, men gjør dette hundre ganger til og se hvor god følelsen er da.
Assault Horizon byr med andre ord på en del heftige øyeblikk, men under overflaten er opplevelsen grunn og uten reell substans. Man blir ventende på det som skal befinne seg under kosmetikken, men det kommer aldri. Når all den repetitive jobbingen kun belønnes med mer repetitiv jobbing, går det til slutt opp for deg at det ikke er noen biff under haugen av asparges. Dermed melder meningsløsheten, kjedsomheten og frustrasjonen seg ubønnhørlig. En spillserie med stort potensial vet nå i hvert fall hvilken retning den ikke skal gå i.
Ace Combat: Assault Horizon er i salg for Xbox 360 og PlayStation 3 (testet).
