Hvis vi ser bort fra nyutgavene av Serious Sam: The First Encounter og Serious Sam: The Second Encounter begynner det å bli en god stund siden vi sist hørte noe fra den skyteglade barskingen fra CroTeam. Men nå er han tilbake, til glede for alle som liker skytespillene sine raske og intense.
Serious Sam 3 foregår visstnok før hendelsene i de tidligere spillene, og den overraskende varierte ansamlingen banditter fra det ytre rom har nylig angrepet kloden vår. Som vanlig med Serious Sam-spillene, betyr historien bak skytingen nøyaktig ingen ting. Det eneste du trenger å vite er at du må drepe alt som rører på seg, igjen og igjen, helt til listen over spillskapere ruller over skjermen.
Tro imidlertid ikke at det blir noen lett jobb. Fiendene er fryktelig mange, og de er ekstremt aggressive. Taktikken er å overvelde deg, og hvis du tror du kan stå i ro bak et skjulested, mens du plukker ned fiendene en etter en, tar det kort tid før du blir sablet ned fra alle kanter. Stort sett er det bare én taktikk som gjelder, nemlig å konstant være i bevegelse. Når fiendene angriper som verst må du rygge som en gal mens du fyrer av det ene skuddet etter det andre inn i forfølgernes rekker. Bare pass på at du ikke rygger inn i klørne på noe enda verre.
Langsom start
Om du kun har prøvd de første nivåene av spillet stusser du kanskje litt over den beskrivelsen. Serious Sam 3 bruker nemlig en god del tid på å komme skikkelig i gang, og forventer du å få oppleve seriens karakteristiske, kaotisk skyteorgie helt fra starten av blir du nok skuffet. I stedet begynner det hele veldig rolig, og man får nesten en viss følelse av at man sitter med Modern Warfares billige og litt sære lillebror der man navigerer seg gjennom ødelagte, egyptiske bymiljøer.
Jeg skjønner til en viss grad hvorfor utviklerne har gjort det slik. Ved å starte med kronglete og nærmest klaustrofobiske omgivelser og skytesekvenser hvor det maksimalt er en håndfull fiender på skjermen samtidig blir det ekstra moro når ting begynner å ta av. Samtidig unngår man at spillere som kun har erfaring med ordinære, moderne skytespill blir overveldet. Man må lære å spille Serious Sam, for etter at skytespill om og om igjen har innprentet ideen om at alt går bra om du finner deg et skjulested og tar en pust i bakken er det nesten litt sjokkerende å spille et skytespill hvor nettopp det er den sikreste oppskriften på å dø.
Men det blir litt i overkant tamt her, og det tar for lang tid før Sam får vist hva han egentlig duger til. Når dette i tillegg kombineres med utbombede bymiljøer som rett og slett er dritkjedelige og ofte direkte stygge fører det til at spillerne får et unødvendig dårlig førsteinntrykk. At den tamme begynnelsen følges av en frustrerende sekvens der vi må rote rundt i en bekmørk og labyrintaktig kjeller med mengder av identiske korridorer hjelper ikke særlig mye.
Det kommer seg heldigvis etter hvert. Det er vanskelig å peke på et spesielt øyeblikk der ting faller på plass, men den småskeptiske følelsen glir gradvis bort og plutselig sitter du og spiller det som i praksis er et helt annet og mye mer undeholdende skytespill. På sitt beste minner Serious Sam 3 mest av alt om en førstepersonsutgave av Geometry Wars, der du danser rundt forfølgerne i en heftig, konstant kombinasjon av flukt og angrep.
Skjeletter og romaper
En av tingene som gjør Serious Sam-spillene så artige er de varierte fiendene. Det er stadig noen som gjør alvorlige forsøk på å finne ut hva slags styrker vi hadde måttet håndtere om vi faktisk ble invadert av en utenomjordisk makt – som om de ikke hadde utryddet oss med biologiske våpen før vi i det hele tatt oppdaget dem. Men uansett hvor usannsynlige teoriene blir, kommer de aldri til å slå CroTeams visjon. Hurtige skjelettmonstre, gigantiske romkuer, hodeløse selvmordsbombere, ekle rom-aper, kjempeskorpioner med maskingevær og fargerike mecha-roboter er noen av fiendene du må slakte før spillet er omme.
Og selv om svært få av Serious Sam-fiendene bruker særlig taktikk, må de alle håndteres på ulikt vis. Hvordan du må forholde deg til en gitt kampsituasjon handler i mindre grad om omgivelsene og hvor fiendene er, og i større grad om hvem de er. Heldigvis får du et rikt arsenal til disposisjon; dette er ikke et spill som begrenser deg til å bære to våpen samtidig, og utvalget inkluderer alt fra slegge og hagle til rakettkaster og elektrisk pisk. Ja, du får til og med hendene på en gammeldags kanon etter hvert. Alle våpnene har sine bruksområder, og selv den ynkelige pistolen blir godt brukt langt ut i spillet.
Siden det er mange våpen som skal fylles med ammunisjon, og du i tillegg må plukke opp både helsepakker og rustninger som i Doom, er det alltid en grunn til å utforske. Miljøene er fulle av hemmeligheter og skjulte kroker med eksplosive skatter i, og de som liker å snu hver eneste stein miljøene for alt som kan brukes kan glede seg til et spill som virkelig tilfredsstiller støvsugertrangen.
Litt for stort?
Serious Sam 3 er et stort spill, faktisk kanskje litt for stort. For selv om kvaliteten kommer seg veldig etter de første par timene, blir det likevel litt mindre interessant etter hvert. Etter rundt ti timer får man rett og slett følelsen av å ha opplevd det meste av hva spillet har å by på, og at selv om utfordringene stadig blir vanskeligere blir de ikke nødvendigvis mer interessante. Det er ikke like gøy å skyte hodeløs selvmordsbomber nummer tusen som det er å skyte hodeløs selvmordsbomber nummer hundre.
På dette tidspunktet hadde kanskje et typisk moderne skytespill klart å hekte spilleren med en spennende historie på vei mot klimaks, men Serious Sam 3 er som nevnt ikke interessert i slikt. Det står og faller på hvor moro man synes det er å slakte monstre, og for min del begynte motivasjonen rett og slett å dale en god stund før spillet var over.
Spillets flerspillermodus er rask og heftig, og veldig intens. Dette er for spillere med raske reflekser, og ikke nødvendigvis oldinger som meg – noe jeg har fått lære på den harde og relativt ydmykende måten. Jeg lot meg likevel underholde av spillets flerspillermodus, og det er noe «rent» over opplevelsen som minner om flerspillermodusen i eldre skytespill, som Doom og Quake-variantene.
Samarbeidsflerspiller støttes også, og her har vi et av de største punktene på spillets skryteliste. Der andre spill nøyer seg med å la to eller maks fire spillere samarbeide seg gjennom enspillerkampanjen, kan opp til seksten spillere slå seg sammen for å fullføre Serious Sam 3. I utgangspunktet synes jeg dette er en herlig idé, men i praksis ble det litt i overkant kaotisk. Man haster hele tiden videre, livredd over å være den som henger etter og forsinker gruppen, og sekvenser som i enspillermodus kunne ta fem-ti minutter er over på et blunk. Når det plutselig er fem-seks versjoner av Sam blir spillet også mye lettere, da fiendene får mange flere mål å konsenterere seg om.
Men det er moro å ha muligheten, og man trenger jo ikke å være mer enn to eller tre om man ikke vil det. Jeg kan se for meg at samarbeid med en liten gruppe venner vil være mye mer givende enn tilfeldig hordesamarbeid på nettet. Spillet skal forresten ha bonuspoeng for å tilby flerspiller via delt skjerm – ikke ofte vi ser i et skytespill på PC.
Konklusjon
Det tar en time eller to med Serious Sam 3 før spillet begynner å vise seg fra sin beste side, men når det først skjer får vi et heftig førstepersons skytespill med mer action enn i hele Call of Duty-serien kombinert. Når spillet er på sitt beste er det en utrolig intens opplevelse hvor det nesten føles som om du danser rundt med fiendene helt til alle er borte. Samtidig synes jeg personlig at spillet holder på litt for lenge, for selv om utviklerne stadig gir oss nye leketøy og utfordringer blir det litt ensformig mot slutten.
Hvis du har sansen for gammeldags skyteaction av med stor hastighet og massevis av fiender som må knertes er Serious Sam 3 uansett et spill for deg. Før spillet er omme vil du ha brukt ammunisjon til en verdi av hele det norske forsvarets budsjett, og drept så mange fiender at du på egenhånd har stått for tapstall lik dem i en middels stor krig. Spillet er også ganske lekkert til tider, spesielt i de store og åpne ørkenmiljøene. Derfor er det litt synd at det starter på kjipest mulig vis, med generiske bygater som nesten kunne vært hentet fra forrige konsollgenerasjon. Grafikken glemmer man uansett raskt når ting begynner å skje.
Alt i alt er Serious Sam 3 et godt og underholdende gjensyn med den gamle skolen av førstepersons skytespill, og det er fint å se at denne typen skytespill har noe å fare med i dagens marked.
