Noe av det jeg liker best med spillverdenen er at den har så mange ulike sider og forskjellige miljøer. I alt ståket og bråket fra de store spillene og de store aktørene er det lett å glemme mylderet av spennende ting som skjer andre steder, men det er sjeldent man angrer når man først tar et dypdykk i nerdenes territorium.
I dag har jeg lyst til å trekke frem en spesiell del av spillscenen, nemlig miljøet rundt gamle konsoll- og datamaskinplattformer. Spesifikt vil det handle om en maskin som er nær mitt eget hjerte: gode, gamle Commodore 64. Det kommer nemlig fortsatt spill til plattformen – noen er sågar kommersielle, men de aller fleste lages av mer eller mindre talentfulle individer som har lyst på en utfordring.
Nettstedet RGCD holder i disse dager en konkurranse for spillutviklere på Commodore 64. Konkurransen har bare ett kriterium: Spillet må kunne kjøres fra en «cartridge» på 16 kilobyte. Det vil si at alt – musikk, grafikk og kode – må inn i en fil som er omtrent like stor som denne artikkelen i ren tekst. Dette kommer selvsagt i tillegg til de åpenbare begrensningene man har når man lager spill for en plattform som er nesten 30 år gammel: 64 KB RAM, en MOS-prosessor med en klokkehastighet på 1 MHz, og så videre.
Konkurransen er nå inne i sin avsluttende fase. Det vil si at spillene er ferdigstilt og at dommerne er i ferd med å bedømme dem. Det vil også si at de er tilgjengelige for nedlasting. Jeg har lastet ned hele gjengen, og i denne artikkelen vil jeg dele mine inntrykk av dem alle.
Blok Copy
Det første spillet jeg testet var hjernetrimmeren Blok Copy, laget av Cosine Systems. Her er målet å gjenopprette et «mønster», bygd opp av fargede brikkene. I starten av hvert nivå ser du hvordan datamaskinen roter mønsteret til ved å bevege brikkene, så er det om å gjøre å rette ting opp igjen. Spillet kan egentlig minne litt om en todimensjonal versjon av Rubiks kube. For å gjøre det hele ekstra vrient, har utviklerne lagt inn strenge tidsfrister på hvert nivå.
Det tok meg noen sekunder før jeg egentlig skjønte hva jeg skulle gjøre. Som flere av spillene kunne nok Blok Copy med fordel hatt bedre instruksjoner. I tillegg ble det raskt veldig vanskelig – i starten kan man følge med på datamaskinens endringer og memorisere dem, men etter hvert blir det for mye å holde styr på. Jeg havnet raskt i en situasjon hvor jeg følte at alt jeg gjorde forverret situasjonen, og rett og slett ikke hadde den ringeste anelse om hvordan jeg skulle løse brettene.
I tillegg later det ikke til å være lagremuligheter eller passord som kan skrives inn, så man er pent nødt til å gjøre tidlige brett om og om igjen. Ettersom spillet skilter med ganske mange brett er dette et problem.
Til tross for god musikk og fargerik presentasjon lot jeg meg altså ikke fenge av Blok Copy. Kanskje denne typen hjernetrimspill rett og slett ikke er min greie, men i det spillet begynte å utfordre meg mer enn jeg var komfortabel med forsvant alt av engasjement og jeg hoppet videre til neste spill.
C64anabalt
Den litt tamme starten ble raskt snudd til pur spilleglede av spill nummer to på listen: C64anabalt. Dette er en offisiell versjon av løpespillet Canabalt, som allerede har hektet tusenvis av spillere på nettet og mobilplattformene. Og det er virkelig heftig.
Canabalt, og derfor også C64abalt, er et spill du kun trenger én knapp for å styre. Du spiller en person som automatisk løper gjennom sideskrollende miljøer, og ved å trykke på knappen hopper du. Poenget er å komme seg fra hustak til hustak uten å falle ned, samtidig som du unngår de mange hindringene som er lagt i veien for deg. Miljøene skapes dynamisk av datamaskinen, og ettersom de er forskjellige for hver gang du spiller går det kun på raske reflekser. Det nytter ikke å forsøke å lære seg brettet utenat.
Spillet er nærmest perfekt overført til Commodore 64, og jeg er genuint imponert over hvor glatt det går. Det er selvsagt helt nødvendig for at konseptet kan fungere, hvilket det gjør. C64anabalt er svært fengslende, og jeg ble sittende å spille lenge etter at jeg egentlig følte jeg hadde testet det grundig nok for å kunne skrive om det. Som originalen på nettet kan det være litt urettferdig til tider, men etter et lite knappetrykk er man i gang igjen og ergrelsen er glemt.
Presentasjonen fungerer også godt; originalens grafiske stil fungerer veldig fint med Commodore 64-maskinvarens begrensninger. Utviklerne har også lagt til en stilig, adrenalinfylt melodi som bygger opp under følelsen av å hele tiden være under press.
Fairy Well
Oppturen fortsatte med Fairy Well, fra skaperen av det herlige Knight & Grail. Mens de fleste spillene i konkurransen er relativt enkle titler designet for raske spilløkter, er Fairy Well et omfattende utforskningseventyr der du må navigere deg gjennom store, datagenererte labyrinter på jakt etter krystaller. Spillet lar deg velge mellom tre forskjellige figurer, alle med ulike egenskaper, før du legger ut på eventyret.
Underveis møter du mange fiender som kan unngås eller overvinnes, og du kan også plukke med deg nøkler som lar deg låse opp kister, hvor du kan finne hjelpemidler og penger. Disse kan du bruke i butikker. Spillet har også en automatisk kartfunksjon du raskt lærer deg å sette pris på.
I starten synes jeg Fairy Well virket litt vanskelig, men etter at jeg ble varm i trøya gikk det lettere. Så lenge man konsentrerer seg og ikke gjør dumme ting går det som regel bra. Da jeg først kom skikkelig i gang var det vanskelig å rive seg løs. Heldigvis kunne jeg bruke Vice-emulatorens lagrefunksjon for å lagre spillet mitt, for hvis ikke hadde jeg hatt problemer med å få testet resten av spillene.
Da jeg gikk tilbake til spillet senere på kvelden endte jeg opp med å fullføre det. Totalt leverte det noen timer med artig underholdning, selv om det nok ble litt ensformig mot slutten. Jeg kunne godt tenke meg å se Fairy Well utvidet til et skikkelig diskettspill, med større spillmessig variasjon, men med tanke på hva det gjør er det et svært imponerende 16 KB-prosjekt.
