Man hører gjerne fabler om hvor stor betydning spillstudio som id Software (Doom,Quake), Epic Games (Unreal, Unreal Tournament) og Valve (Half-Life, Portal) har hatt for husholdningssjangeren skytespill. Mitt skytespillalter preges av en helt annen amerikansk ringrev, som har fått langt ifra den samme publisiteten.
Washington-baserte Monolith Productions debuterte som utvikler med fantastiske Blood i 1997, og har siden lansert sterke serier som F.E.A.R og Condemned. For meg er det likevel ei lita britisk snelle i pastellkjoler som er mest minneverdig. The Operative: No One Lives Forever er et helt unikt skytespill, 11 år etter at det kom.
Tilbake til fremtiden
Jeg synes det er smått komisk at moderne snikespill sjeldent når den finessen og valgfriheten listesekvensene i NOLF har, samtidig som sistnevnte har en himla kompetent skytedel. Det er lov å lure på hvilke vitaminer de serverer i den moderne spillkantina når to så strålende sjangere later til å ha utviklet seg baklengs siden tusenårsskiftet.
Nå skal det sies at dette sekstitalls spionfilm-inspirerte hybridspillet har langt mer ved seg enn de fleste utgivelser, og evner å blande kløktig humor med en genuint artig historie og sofistikerte spillmekanikker. Dette er rett og slett er kremeksempel på et av de tilfellene hvor «alt bare klaffer», som de sier i reality-TV.
Nød lærer som kjent små spillstudio å skrive historie, og NOLF er fylt til randen med tekniske kompromisser. Spillmotoren har åpenbare svakheter som omgås på noenlunde smidig vis, og begrensede verktøy har nok kun vært positivt for dette spillet. Her har du en av de virkelige inkarnasjonene av dogmet «spillbarhet foran grafikk».
Presis parodi
Som opplevelse må nok tematikken kunne sies å være No One Lives Forevers største styrke, og spillet følger alltid rammeverkets takt. Jeg føler meg ikke korny nok til å hevde at jeg blir i ett med Cate Archer når jeg spretter rundt og sprayer giftparfyme på folk, men jeg må innrømme at Austin Powers-gliset titter frem nå og da.
Archer er forresten hovedpersonen, og en tidligere mestertyv som blir rekruttert til topphemmelige UNITY som følge av at byrået mister agenter i urovekkende høyt tempo. Du var ikke akkurat verdt din vekt i meierismør som kvinne på sekstitallet, og som første kvinne i UNITY har Cate nok å bevise.
Så tas vi rundt omkring i verden, da, på jakt etter terrorister med snodige kroppsformer og desto rarere aksenter. I ekte spionfilmånd får vi selvsagt møte andre agenter med halvperverse kodenavn, overhøre de fantastiske dialogene til lavpannede skurker og slå folk i svime på dametoalett. James Bond var aldri like bra.
Lenge siden sist
Det har ikke bare vært artig å spille gjennom agentspillet på nytt. Det begynner å bli mange år siden sist, og spillmarkedet har forandret seg mye siden den gang. Jeg merker godt hvor trent man blir av å spille aktivt gjennom mange år, og hvor god jobb moderne spillutviklere gjør med å vise deg veien uten at du merker det.
Dette spillet er stort sett et virrvarr av stier, mange av dem leder ingensteds, og du må belage deg på å saumfare brettene et lite dusin ganger før du finner den kryptiske oppdragsløsningen. Om jobben din er å ta bilder av hemmelige oljetønner så ser de rimelig ordinære ut. Om du må knabbe hemmelige papirer glir de gjerne fullstendig inn i omgivelsene.
Men det er godt. Det er deilig å endelig stå på bar mark igjen, og føle at alt er ens egen fortjeneste. Nå ønsker jeg meg på ingen som helst måte tilbake til denne tiden, men som en liten ferie er det strålende, og litt som å være hjemme til jul: du skjønner hvorfor du flytta ut når mamma begynner å mase, men i små doser er det bare fine drypp av kjærlighet.
Gjør som du vil
Cates verktøykasse er vel kanskje det de fleste som har spilt eller hørt om NOLF har bitt seg merke i. For selv om man kommer seg langt med en delikat lyddempet pistol og snikeknappen på tastaturet, er man ikke en ekte spesialagent uten hårbøyledirker, hårspray som løser opp menneskelik eller eksplosiv leppestift. I hvert fall ikke på sekstitallet.
Du starter med et forholsvis smalt register av dinger og tar turen innom UNITYs øvingsrom mellom de fleste oppdragene. Der introduseres du for nå, eksperimentell teknologi som er med på å gi spillet en herlig progresjon. Vanskelighetsgraden øker i takt med fleksibiliteten din, og utfordringene har en mer logisk utvikling enn at fiendene tåler mer og treffer bedre.
Derfor kan mange av brettene løses på flere vis, og de med makk helt der nede på korsryggen kan selvsagt dra frem AK-47-en eller et av de mange andre våpnene og forsøke Jason Bournes tolkning av sniking. Arsenalet er bredt og godt, og du kan sågar skreddersy våpnene med ulik ammunisjon og lyddempere etter hva du ønsker.
Tørt og britisk
Jeg kan tolerere fordummende spillmekanikker og bred appell, de to største innvendingene mine mot moderne spill er at historiene deres stort sett består av råtne floskler, og at forsøkene på humor typisk er pubertale eller spiller på hjernedød populærkultur. Det er som en motvekt til disse tendensene No One Lives Forever virkelig engasjerte meg på nytt.
Spillet har ingen strålende historie, det hadde gått imot sjangeren det parodierer, men det forteller den på glupt vis med interessante figurer som samtidig er for utrolige til å gi det den navlebeskuende, gravalvorlige selvhøytideligheten som gjerne kjennetegner spill som kaller seg historiedrevne. Og stemmeskuespillet er strålende.
Her har du feite operasangerinner og narsissistisk adel og rånete amerikanske pamper med funksjosnhemminger som oppfører seg urimelig, og manuset deres kjennestegnes av en sylskarp tørrvittig brodd av britisk humor. Bare de mange små samtalene mellom patruljerende skurker har mer komisk egenart enn hvilket som helst spill jeg har spilt i 2011.
Rett og slett for langt
Det første spillet om Cate Archer er likevel ikke et dydsmønster på alle punkter. Jeg synes for eksempel at det blir altfor langt til tider, og jeg har lært meg å sette pris på lengden til spill i senere tid. Med mindre det er et grandiost rolle- eller eventyrspill så synes jeg det er å foretrekke at handlingen er et konsentrat med lite dødtid.
No One Lives Forever er langt til å være et historiedrevet skytespill, men burde neppe tippe over mer enn 15 timer for de fleste. Problemet er den hissige sceneinndelingen og at noen av brettene rett og slett er overflødige. Blindveier i historien kan være artige nok om de er velskrevne, men flere av dem er rett og slett bare banale skytesekvenser.
Noen ganger får man sjansen til å delta i noe magisk, som å plaffe ned en masse fallskjermskurker i fritt fall på jakt etter en fallskjerm. Andre ganger må man fullføre dørgende kjedelige transportetapper, som når et slags antiklimaks med spillets forferdelige kjøretøysekvenser. Her har selv Half-Life-spillenes notorisk kjipe kjøredeler mer å fare med.
Ikke for sent å lære
Om jeg skal sammenfatte No One Lives Forever på et vis, slik vi spillskribenter hevder å hate men gjør allikevel, må det være kreativiteten som gjør at jeg synes det føles friskt selv i dag. Noen av elementene jeg verdsetter er uhyre banale, slik at de har greid å gjøre sniking forbi kameraposisjoner ufrustrerende, eller tar presis høyde for underlaget du sniker på.
Andre skyldes rett og slett en bunt gode utviklere med kule farger og tanker bak panna. Jeg synes sluttbosskampene i et skytespill bør bevege seg forbi å skyte på skurker med høyere helse og litt mer sofistikerte angrep. Og jeg synes flere spill burde la deg grille feite operasangerinner med kortsluttende radioer.
Jeg lar meg imponere av den enorme detaljrikdommen som preger dette spillet. Man finner for eksempel hemmelig informasjon i form av mikrofilm, stresskofferter (med håndjern) og dokumentmapper rundt omkring. Disse er valgfri bonuser, og øker blant annet poengsummen du får for å fullføre et brett. Men de er gjennomarbeidet og ofte temmelig artige. Slike finner man over hundre av.
Det hadde vært artig å se Monoliths tolkning av serien med moderne utviklingsverktøy, realistisk fysikk og et anseelig budsjett. Avsporingen Contract J.A.C.K. var ikke akkurat strålende, og vi trenger flere gode snikespill. Jeg skulle ønske flere av de som lagde spill i vår tid hadde et nært forhold til No One Lives Forever. Dette er det ultimate skytespillet for meg.
No One Lives Forever fikk også en strålende oppfølger som vi anmeldte i sin tid.
