Det føles kanskje som en ilddåp, men det er ikke første gangen GTA-serien stifter bekjentskap med lommeformatet. Ikke har vi bare to glimrende utgaver på PSP, i form av Stories-serien, men også Game Boy Advance fikk smake på lommekriminalitetens frukter. Likevel er det en større fornemmelse av friske pust man får av å sette seg ned med Chinatown Wars på Nintendos berøringsvidunder, DS.
Her returnerer nemlig Rockstar til gamle takter ved å lage et spill i fugleperspektiv, på samme tid som de tilfører nye innslag i form av elementer fra GTA IV og – selvfølgelig - berøringsfunksjonalitet. Dette gjør DS-iterasjonen av Liberty City til en lekeplass man føler seg både fremmed og hjemme i, noe som fungerer overraskende godt.
Kineser i trøbbel
Denne gangen havner vi i skoene på kineseren Huang. Han ankommer Liberty City for å levere et eldgammelt sverd til sin onkel, slik at familiearven blir videreført. Og den er ikke bare et verdifullt familieklenodium, men et symbol på hvem som er klanens rettmessige leder. Dessverre blir Huang overfalt idet han setter foten på amerikansk jord, og i tillegg til å bli frastjålet familiesverdet, blir han låst inne i bilen sin og dumpet i sjøen. Her gjelder det å knuse bakruta med DS-ens pekepenn for å overleve, og det gir en fin forsmak på mye kommende berøring. Huang får deretter en grundig reprimande av onkelen sin, og må se seg pent nødt til å tilbakeskaffe familieskatten. Herfra følger historien den velkjente GTA-strukturen, med figurbasert dialog og flerfoldige oppdrag som glorifisert løpegutt.
Der Huang må se seg nødt til å fly rundt i uforskyldte ærender, må vi bak skjermen se oss nødt til å gjøre det ovenfra. Chinatown Wars spilles som sagt i fugleperspektiv, og dette kan være litt uvant for enhver gamer som har fulgt med på serien de siste årene. For å være ærlig, så virket det både restriktivt og uoversiktlig – i begynnelsen. Litt etter litt begynte storbyen å stemme bedre, lettere å navigere i, samt mer levende og organisk, slik vi kjenner den. Det er gjort plass til tilstrekkelig med fotgjengere og bilister i Chinatown Wars, og iblant slenger de attpåtil med leppa. Lyden av sirener, bilmotorer og annen storbystøy er også fullstendig intakt, noe som er en imponerende gest på DS. Det er heller ikke tomt for radiokanaler, og selv om de bare sender stemmeløs musikk, så støtter de fint opp om den rettmessige GTA-følelsen.
Grafikken er spesielt imponerende. Til tross for fugleperspektivet, benytter spillet seg av en gjennomgående tredimensjonal snert, med skilt, bygninger og broer modellert slik at ting ikke blir for distansert. Det gir en dybde som supplerer innlevelsesfaktoren, selv om det åpenbart nok ikke rivaliserer PSP-versjonene. Det mest imponerende er hvor mye som alltid foregår på skjermen til samme tid, uten merkbar lugg i bildeoppdateringsfrekvensen. Biler, ammunisjon i bevegelse, fotgjengere og eksplosjoner - alt dette skjer samtidig - og smidig. Og sannelig, selv om GTA virker mindre på DS, så er mengden action skrudd opp til kanskje mer enn i samtlige andre utgivelser i serien.
Dette kan forklares med at oppdragene gjerne er kortere og mer skytefokuserte enn på de stasjonære konsollene, noe som er rimelig å knyte i sammenheng med spillets håndholdte format. Chinatown Wars er enkelt å plukke opp og spille i små mengder, selv om diverse oppdrag blir i overkant frustrerende for selv den tøffeste busstur. Banning og sverting passer seg ikke på kollektiv transport (og er da ikke veldig hyggelig sånn ellers heller), så derfor synger jeg min klagesang med klare og rene toner: Ei vil jeg kjempe mot dem jeg ei ser!
Kameravinkelen i Chinatown Wars kunne nok med andre ord tjent seg bedre på en litt mer sensitiv autosentrering, for i de mest opphetede kamper er det ikke sjeldent man må se seg beskutt på av usynlige fiender. Står slemmingene bak et hjørne blir det vanskelig å skyte når en hel bygning står i veien for synsvidden din, og selv om man kan sentrere kameraet manuelt med L-knappen, er det en sann utfordring når man allerede er i kontakt med styrekorset og skulderknapp to. For ikke å glemme pekepennen.
Utuktig pekepenn
Pekepennen vil definitivt få det gøy i Liberty City. Den brukes ikke i overdreven grad – styrekorset er lik navigering og R-knappen låser siktet for å skyte – men til akkurat de aktivitetene man ville forvente. Som med Wii-fjernkontrollen er det av min mening at det skal praktiseres en balanse mellom vanlig bruk av knapper og berøring/bevegelse. I Chinatown Wars vil du handle rusmidler via berøringsskjermen, tyvkoble biler, knuse sikringssbokser, åpne bildører og pusle sammen snikskytterrifler. Disse sekvensene føles ikke som små minispill eller klistrefunksjoner, men derimot helt essensielle og naturlige. Det er jo eksempelvis helt nødvendig å sette sammen snikskytterriflen sin før man tar den i bruk.
Som et fast innslag, kaster man granater eller brannbomber ved å dra pekepennen over den nederste skjermen. En siktekurve dukker opp over hodet på Huang, og så er det bare å dra kurven i ønsket retning, og løfte pennen for å kaste. Smidigere blir det ikke. Den nederste skjermen brukes også til å bytte våpen, sjekke e-post og navigere med den allestedsnærværende GPS-en. E-poster har for øvrig en skummel tendens til å være skjelmsk pågående, så jeg vil advare den som kastet fra seg GTA IV på grunn av mobiltelefonen. Det er ikke like irriterende med e-post som med telefonanrop, men den lille lastetiden fra postkonvolutten til innboksen vil nok etter hvert bli uønskelig merkbar.
I flerspillerseksjonen har vi også en del snacks å kose oss med (gitt at man har to eksemplarer av spillet), og her er det verdt å vie litt spalteplass til samarbeidsdelen. Her kan nemlig du og en bekjent holde hverandre i hendene og forsvare en felles base mot stadig mer pågående bølger av politistyrker og gjengmedlemmer. Det sender tankene til Horde-modusen fra Gears of War 2, noe som ikke kan sies å være en dårlig ting. Noen andre smågreier som å utveksle favorittdestinasjoner på kartet og sende hverandre dop finnes også, men disse funksjonene er såpass lite betydelige at man fint kan greie seg uten.
Veik spillhelt
Det er også flere ting å sette fingeren på når det gjelder historiefortelling. Først og fremst: All dialog er bygget opp av tekst og bilder. Jeg mener ikke å si at denne kombinasjonen er snau – eller for den saks skyld, at dialogen burde vært stemmelagt, men bildene, akk, de bildene. Hele det artistiske uttrykket i dialogscenene er til å kimse godt og hardt av, med pregløse, firkantede ansikter som formidler alt annet enn mennesker. En eller annen konsepttegner har fått en virkelig dårlig idé, med en virkelig grov og upresis penn, og resultatet er Huang og hans medarbeidere. Eller medarbeideren Huang og hans arbeidsgivere. Som for øvrig bringer oss til irritasjonsmoment nummer to.
Tegningene er slettes ikke fine å se på, men irritasjonsmoment nummer to er kanskje litt mer utenfor allfarvei enn som så. Det er ikke urimelig. Det er ikke feil. Så alle som synes Huang er en skikkelig veiking, rekk opp hånda! Onkelen hans Kenny er flink til å understreke at Huang er en rikmannssønn inn til beinet, den informasjonen er ikke lett frafallelig. Og det er ikke noe galt i det. Men at han lystrer ethvert vink fra enhver drittsekk rundt om i Liberty City, er det noe galt i det? Huang er kanskje ironisk og sarkastisk i omtrent hvert stykke dialog, men han gjør alltid som arbeidsgiveren sier. Selv når arbeidsgiveren ikke engang har midler til å gjøre en flue fortred. Og det virker kanskje merkelig, men jeg er ikke komfortabel med en hovedfigur som konstant blir verbalt høvlet over, men likevel går med på alt som er av premisser og krav.
Ja, det ville vært merkelig med en protagonist som ikke gikk med på oppdragene han ble gitt. Det er ikke til å komme utenom. Men kunne ikke den skarpe pennen i rollen som Rockstars manusforfatter skriblet inn litt mer ryggrad i Huangs taleregister? Når jeg blir sittende å prikke spillhelten på ryggen for å si «Hei. Du. Hvorfor i svarte finner du deg i dette her?» er det absolutt grunn til bekymring. Hvis Huang noen gang dukker opp i et annet GTA-spill, la det være som en lite matnyttig bifigur.
Konklusjon
GTA: Chinatown Wars er et av de beste DS-spillene du finner. Det har ualminnelig mye innhold til å være et lommespill, og vil nok vare opp mot 10-12 timer for den normale spilleren. Og det er ikke engang medregnet tilleggsaktiviter som dophandel, billøp, varesmugling og beleiring. Oppdragene er varierte og actionfylte, i et Liberty City som lever og puster over all forventning. Jeg kan med sikkerhet si at Chinatown Wars er det spillet som hittil har presset mest ut av DS-maskinvaren, og imponerer med det faktum at fugleperspektivet fortsatt ser ut til å fungere.
Samtidig er tegningene i dialogscenene estetisk forkastelige, og kameravinkelen er til tider mer å kjempe med enn de våpengale koreanerne og italienerne man risikerer å møte på. Men hvis vi ser bort ifra dette, og en hovedfigur som fremstår som lite mer enn en grovskissert nikkedukke, kunne i bunn og grunn ikke GTA-seriens debut på DS vært gjort stort bedre.
