Oppklaring av mysterier og kriminelle handlinger er et populært tema blant dagens spillutviklere. Selv om omfanget av denne typen spill nok er størst på PC, ser vi stadig flere av dem bli lansert for andre plattformer, som Nintendos velegnede DS. Med sin trykksensitive skjerm er den håndholdte konsollen som skapt for utgivelser som Mystery Case Files: Millionheir, som først og fremst går ut på å saumfare et bredt utvalg av forskjellige lokasjoner etter bevismateriale. Noen av dere er kanskje kjent med Mystery Case Files fra tidligere PC-utgivelser, men siden dette er mitt første møte med serien, vil jeg ikke vinkle denne anmeldelsen som en sammenligning.
Eksentrisk millionær bortføres
Den som i likhet med meg ikke er godt kjent med denne spillserien, kan glede seg over at handlingen i Millionheir er frittstående, og ikke har noe å gjøre med det som har skjedd i andre spill. Her treffer vi Phil T. Rich, en kar som er i besittelse av en alltid voksende, nærmest motbydelig stor pengeformue. Multimillionæren har liten sympati for dem han omgås, og har naturligvis pådratt seg mer enn én fiende opp gjennom årene, for de dukker raskt opp når en blir alt for grådig og pengefiksert.
Grisk som han er, ser ikke herr Rich seg råd til å bedre egen sikkerhet ved å ansette vakthold ved den enorme villaen sin, og en dag går det riktig ille for ham – herr Rich kidnappes av en mørk skikkelse. Dagen etter kommer dramatikken på trykk i avisene, hvor det også hevdes at en etterforskning av saken allerede er satt i gang, og i spissen av denne er det du befinner deg. Som stjernedetektiv med en langt lysende karriere bak deg, jobber du under et voldsomt forventningspress, men situasjonen tatt i betraktning, kan du ikke tillate deg å være skjelven på hånda. For å kunne ordne opp må du beholde roen.
Etter et raskt besøk på kontoret til herr Rich, gjøres du oppmerksom på hvem som har stått millionæren nærmest, og det er akkurat disse personene som må finne seg i at du snuser rundt på tilholdsstedene deres, helt til det er avgjort hvem den kriminelle er. Dit kommer du ikke ved å snakke deg frem til en innrømmelse; detektiven du spiller som er så godt som stum, og foretrekker å stole på bevismateriale fremfor de mistenktes bortforklaringer. Alle har de noe å skjule, men hvor alvorlige hemmelighetene deres er, varierer sterkt.
Dypfryst fisk og andre mistenkeligheter
Mystery Case Files: Millionheir skiller seg ut fra de andre detektivspillene jeg har brukt tid på, ved at det ikke lar deg snakke med de mistenkte. I stedet snur du omgivelsene deres på hodet i en intens leting etter bevismateriale. Med mindre du spiller på den aller enkleste vanskelighetsgraden, jobber du hele tiden under tidspress, og dersom du ikke finner alle av områdets borgjemte gjenstander før tidsfristen går ut, må du starte på nytt igjen. Siden du etterforsker mennesker med vidt forskjellige yrker, er stedene du besøker godt varierte. Blant annet får du besøke et uryddig kjøkken, en mørk diamantgruve og en undervannspark full av turister.
På den øverste skjermen har utviklerne plassert en liste som forteller deg hvilke gjenstander du er på jakt etter, noe som gjør at spillet minner en hel del om Martin Hanfords «Hvor er Willy»-bøker. Forskjellen ligger i at du i Millionheir leter etter mer eller mindre tilfeldige gjenstander som fisk, våpen og sovende katter, i stedet for en lang og slank mann i morsom genser. Man kan stille spørsmålstegn ved hva mange av disse gjenstandene har med bortføringen av herr Rich å gjøre, det er i alle fall morsomt og utfordrende å lete etter dem. Folkene i Big Fish Games har nemlig god peiling på brettdesign, og det er akkurat det som er spillets desidert sterkeste element.
Hvert område består riktignok av kun én tegning, men denne er alltid stor i størrelsen, pen og usedvanlig detaljrik. Ved å dra pekepennen i forskjellige retninger, får du sett de forskjellige delene av tegningen, noe du blir nødt til for å finne alle de gjemte gjenstandene. Mesteparten av disse har fantasifulle plasseringer, og selv om det du leter etter ofte ligger like fremfor nesen på deg, gjør smarte fargevalg fra utviklernes side at det ofte er vanskelig å finne selv de største og mest klumpete gjenstander. Jeg slet for eksempel lenge med å finne en gigantisk brokkoli bortgjemt blant en rekke av bartrær, og en måne som ikke var å finne på himmelen, men et helt annet sted på brettet.
Jo lengre du kommer i spillet, jo vanskeligere blir gjenstandene å finne. Noen av dem krever dessuten at du aktiverer en form for røntgensyn, eller tar på undervannsbriller for at de skal komme til syne. Jeg kan forestille meg at mange vil irritere seg over at man ofte må spille det samme brettet flere ganger, siden det å finne samtlige av et bretts gjenstander på første forsøk, virkelig er en utfordring. Litt tålmodighet og sans for detaljer må man altså ha når man er detektiv.
Gjemsel er best
Selv om spillet stort sett dreier seg om oppsporing av forskjellige gjenstander gjemt i merkelige miljøer, har det også blitt gjort plass for et par-tre andre aktiviteter. Eksempelvis må du frem med hvitt pudder når du skal lete etter fingeravtrykk, og blåse dette vekk ved hjelp av mikrofonen når du mener å ha smurt det utover på riktig sted. Dette er kanskje den morsomste ekstraaktiviteten i spillet, da resten av dem nesten er oppbrukt av tidligere spill. Hvor mange ganger har vi ikke lagt det velkjente minipuslespillet, eller trukket streker mellom gjenstander som passer sammen?
Litt kjedelig er det også at man ikke får ført samtaler med de som er mistenkt i bortføringsnummeret. Det kunne tross alt vært interessant å høre hva som lå i forholdet mellom herr Rich og disse menneskene, og hvorfor en av dem valgte å gå så langt som å bortføre multimillionæren. Man forstår at herr Rich aldri kastet rundt seg med penger, men det virker underlig at dette alene skal være grunnen til at han ble kidnappet.
Det er heller ikke noe spesielt ved lydsiden; den mystiske, nedtonte bakgrunnsmusikken som kravler ut av DS-ens små høyttalere på det første brettet, er mistenkelig lik den du hører på mens du leter på det siste brettet. Lydeffektene er derimot mer imponerende; her finner vi gamle bestefarsur i mørke omgivelser som plutselig gir lyd fra seg slik at en stakkar hopper i stolen der han sitter, knirking i tørre golvplanker og spetakkel fra kråker som herjer i bakgrunnen. Lydeffektene lykkes i å sette et eget preg på hvert enkelt område, og det blir mer spennende å jobbe seg fra sted til sted enn hva som lett kunne vært tilfelle.
Detektivarbeid for to
Mystery Case Files: Millionheir kommer også med en flerspillerdel. Her kan man velge om man vil spille på lag med en partner, for raskest mulig å finne et visst antall borgjemte gjenstander, eller spille mot hverandre. Velger man å konkurrere, er målet å bli ferdig med brettet før motspilleren rekker å komme så langt. Både den første og andre formen for flerspiller fingerer helt uten spilltekniske problemer, og det er fint å se at man kan spille uten at begge deltakere må eie spillet.
For de aller fleste vil samarbeidsmodusen trolig falle best i smak, da en uerfaren spiller som ikke er kjent med omgivelsene på forhånd her kan hjelpe en erfaren detektiv med å oppnå best mulig tid, i stedet for å bli totalt overkjørt i konkurransemodusen. Her er man naturligvis sjanseløs mot en som allerede har vært igjennom enspillerdelen og vet hvor gjenstandene gjemmer seg, og det hele føles raskt litt urettferdig. Uansett er det fint å ha valget, og man vet jo aldri; kanskje kjenner du andre som eier spillet og kjenner det enda bedre enn du gjør.
Konklusjon
Selv om handlingen i Mystery Case Files: Millionheir sjangler verre enn en sjøsyk cruiseturist, er det første DS-spillet i serien ingen dårlig utgivelse. Det du bruker mest tid på i spillet – altså leting etter ting og tang i varierte områder – fungerer utmerket, og det er morsomt å jobbe seg fra sted til sted.
Utviklerne har vært spesielt flinke når det gjelder utforming av brett og plassering av gjenstander, og dette veier godt opp for de delene av spillet som ikke er like fornøyelige. Da tenker jeg spesielt på handlingen som allerede er nevnt, de mistenkte personene vi får vite så alt for lite om, og den variasjonsløse musikken. Spillet krever ikke at du allerede er en kløpper på detektivspill, og passer fint for tålmodige spillere i alle aldersgrupper.
- DS:6/10
