Anmeldelse

Shellshock: Blood Trails

Tortur i spillform

Shellshock er, om ikke annet, et vellykket antikrigsspill.

Det er utrolig fristende å starte denne anmeldelsen med den ekstremt tynnslitte klisjéen «krig er et helvete». Saken er nemlig at den sjeldent har vært mer passende – i Shellshock: Blood Trails ér krig et helvete. Etter ti minutter med dette spillet, er du sannsynligvis klar til å melde deg inn i både det ene og det andre av antikrigsorganisasjoner, samtidig som foreldre/samboer/ektefelle/venn/tilfeldig forbipasserende frenetisk forsøker å slukke brannen i stua som oppstod da du tente på konsollen din i rent raseri.

Ikke like gøy som det ser ut.

Ingen gode sider overhodet

Shellshock: Blood Trails er, enkelt sagt, et usedvanlig dårlig spill. Det er en lidelse å spille. Helt fra første sekund med spillet er det smertefullt tydelig at det aldri vil by på så mye som et gram av underholdning. Faktisk tok det meg bare noen få minutters spilling før jeg ble drept første gang – helt uventet. Jeg rotet rundt i det håpløst mørke og forvirrende startområdet som en maur uten retningssans, da en eller annen drittsekk hoppet på meg, og krevde at jeg trykket noen spesifikke knapper for å unngå umiddelbar død. Jeg var selvsagt ikke forberedt, og døde momentant. Jeg skulle bare ha tatt hintet.

Neste gang gikk det uansett bedre, men det var fortsatt ikke moro. Jeg løp gjennom noen mørke korridorer, så en del ting som visstnok skulle være skummelt, og traff etter hvert noen fiender som måtte plaffes ned. Det ble etter hvert akkurat som et hvilket som helst skytespill, bare at noen tydeligvis har gått inn og fjernet all moroa før jeg fikk slippe til. Hadde jeg betalt penger for Shellshock: Blood Trails, så hadde det sannsynligvis stått et stort, roterende neonskilt over hodet mitt, med det blinkende ordet «idiot». Bare det at jeg hadde sagt ja til å anmelde dette spillet gjorde at jeg følte meg som en dust.

Hvorfor er Shellshock: Blood Trails så kjedelig? Det er et godt spørsmål. Jeg er faktisk ikke helt sikker. Det er teknisk sett så godt som feilfritt, og gjør alt vi forventer av et skytespill. Med unntak av spillets sadistiske trang til å drepe deg umiddelbart hvis du ikke trykker på riktig knapp til riktig tid når det plutselig finner ut at du har tråkket på en usynlig felle eller må i nærkamp med en fiende, gjør det ikke så veldig mye direkte galt. Men samtidig gjør det absolutt ingenting bra. Det fungerer bare, ikke noe mer.

Mørkt og kjedelig.

Kjedelig

Nivåene er for eksempel usedvanlig kjedelige. Ikke bare virker de fleste av dem som de stammer fra et PS2-spill, men omgivelsene er så fantasiløse at det aldri er interessant å se seg rundt. Dette kan selvsagt tilgis om de er designet på en slik måte at de legger grunnlaget for spennende trefninger med taktiske muligheter, men det gjør de heller ikke. Det er bare korridorer med fiender i.

Disse fiendene er heller ikke særlig interessante. De står stort sett stille, som ubevegelige blinker utrustet med maskingevær. Det de mangler i forhold til overlevelsesegenskaper tar de imidlertid igjen når det kommer til treffsikkerhet. Heldigvis kan du bli skutt ganske mange ganger før du blir nødt til å hvile deg litt for å fortsette, så kamper ender ofte opp med at du og fienden skyter på hverandre til den ene dør. Stort sett er det fienden.

Fiendene er, heldigvis for dem, mange flere enn deg (noen ganger har du andre soldater med deg, men de pigger stort sett av med en gang noe skjer, og så treffer du dem igjen senere på brettet – i to sekunder, før de stikker igjen). Kamper mot flere fiender føles ofte som å slåss med pissemaur. De får hele tiden inn fulltreffere, men siden det er mer irriterende enn skadelig å bli truffet av en kule, blir du som regel bare stående og ta i mot til hele gjengen er døde. Noen ganger får de selvsagt inn forsterkninger underveis, av den typen vi alle elsker så høyt: Hver gang du dreper en av dem, kommer en ny drittsekk og tar plassen hans. Først når du har drept det som virker som samme fyr et X antall ganger, skjer det ett eller annet forhåndsbestemt som gjør at du kan gå videre.

Buu-hu.

Om du dør i kamp, er det sannsynligvis fordi du bruker for lang tid på å sikte deg inn på de små fiendene. Siktesystemet krever nemlig millimeterpresisjon, noe som ikke alltid er like lett å få til når du pepres med skudd og skjermbildet forvandles til en rød suppe.

Et langt gjesp

Hva med historien, da? En spennende historie kan selvsagt heve opplevelsen, men Shellshock: Blood Trails har ikke noen spennende historie. Det hele foregår under Vietnamkrigen, hvor amerikanerne har forsket på et biologisk våpen som har forvandlet broren din til en slags über-zombie. Han har stukket av, og du løper etter. Jakten tar deg gjennom områder fulle av Vietcong-soldater, og selvfølgelig også noen «skumle» områder hvor broren din har lykkes i å infisere soldater slik at du må kjempe mot irriterende zombier i stedet for irriterende Vietcong-folk.

Problemet er at du får aldri noe forhold til personen du spiller, den zombiefiserte broren hans eller noen av de andre galningene du treffer i løpet av spillets gang. Og siden historien ellers er så utrolig generisk (kombinasjonen av biologiske eksperimenter og zombier har vi tross alt sett noen ganger nå), føler du deg aldri trukket videre. Du kan slutte å spille når som helst, og aldri føle noe som helst savn over at du ikke fikk vite hvordan det hele gikk. Det eneste du vil føle er en lettelse over at du slipper unna mer kjedelig Vietnam/Zombie-krig.

Broren din.

Spillet er aldri skummelt, heller. Det prøver av og til, men alle skrekk-klisjeene er oppbrukt og det kommer aldri med noe nytt. Det eneste minneverdige et genuint uhyggelig skrik du hører i bakgrunnen – men når du har hørt det samme skriket et par ganger slutter det å funke. Og når du har hørt det et par ganger til, er det bare irriterende. Jeg tipper forresten det aktuelle skriket ble tatt opp på spillets testavdeling, etter at en av spilltesterne rett og slett ikke orket mer.

Noen ganger kan man kritisere førstepersons skytespill for å ikke implementere flerspillermuligheter. I dette tilfellet er jeg egentlig bare glad. Jeg har ingen tro på at utviklerne hadde klart å implementere en underholdende flerspillerdel, så det er like greit at de bare hoppet over den biten.

Konklusjon

Shellshock: Blood Trails er ikke moro å spille, og derfor bør du ikke kjøpe det. Joda, det er for så vidt kompetent utviklet, og det kan være vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva det er som er så ubegripelig feil med det, men så lenge det ikke på noe som helst tidspunkt klarer å underholde, feiler det totalt som et underholdningsprodukt. Jeg har virkelig mislikt den tiden jeg har brukt på Blood Trails, og jeg tør ikke tenke på hvor forferdelig jeg hadde følt meg om jeg hadde svidd av fem-seks hundrelapper på noe som dette. Hvis du ser det i butikken, anbefaler jeg deg å gå en lang bue rundt det - eller, hvis du er litt heltemodig, forsøke å skjule det bak et annet spill nederst i hyllen, slik at ingen andre får øye på det.

Anmeldelsen er basert på Xbox 360-utgaven. Spillet finnes også til PC og Playstation 3.

Diskuter artikkelen i forumet

Siste fra forsiden