Et gruppebasert PC-rollespill i en fantasy-verden basert på et blyant-og-papir-rollespill. Det høres umiskjennelig ut som beskrivelsen av et av de mange Dungeons & Dragons-dataspillene, gjør det ikke? Beskrivelsen passer enda bedre inn når du får vite at kamp har et auto-pause-system, hvor du selv bestemmer hvor høyt tempo kampen skal ha og kan pause når som helst, og alt er delt inn i runder.
Likhetene fortsetter når du får høre om dragenes viktige plass i fantasy-verdenens historie, og når du får vite at spillsystemet er basert rundt bruk av tjuesidede terninger. Men la meg fortelle deg nå med en gang at Drakensang: The Dark Eye stort sett er svært ulikt de fleste Dungeons & Dragons-dataspill, enten det er Baldur's Gate eller Neverwinter Nights vi snakker om.
Komplekst spillsystem
Drakensang: The Dark Eye er basert på et tysk blyant-og-papir-rollespill ved navn The Dark Eye. Selv om blyant-og-papir-versjonen er en god del mer kompleks og dyp, har ikke utviklerne av dette dataspillet ligget på latsiden når det gjelder å gi spillerne muligheten til enten å boltre seg i eller ergre seg over et komplisert rollespillsystem.
Du begynner spillet med å velge en av dets mange klasser for hovedpersonen din, men vil etter hvert styre opptil fire figurer samtidig. Det finnes haugevis av klasser å velge mellom, og vi får en god blanding av alver, dverger og mennesker. Du kan velge en klasse som er laget for å være god med bue, god som tyv, god med magi eller god i nærkamp. I tillegg finnes det massevis av hybridklasser som kan mestre flere aspekter.
Selv om du ikke har spesielt mange valg for å gjøre figuren din god i kamp innen andre områder enn hva dens klasse har blitt lagt til rette for, finnes det i tillegg mange forskjellige evner som tar for seg områder som helbredelse, ressurssanking, utstyrslaging og samtale. Siden dette er evner de fleste klasser og raser kan lære seg, finner du raskt ut at det er viktig å spesialisere de forskjellige rollefigurene i gruppen innen ulike felt.
Rollespillsystemet har nivåer eller grader slik som de fleste lignende systemer, men i Drakensang kan du når som helst bruke samtlige erfaringspoeng du tilegner deg til å forbedre dine karakterers evner og basisferdigheter. Det er kun når du skal lære deg helt nye evner, spesialangrep eller magiformler at du må oppsøke noen som kan trene deg opp.
Dette systemet åpner for del frihet til å utforme gruppen din som du vil, og det er ingen dum idé å planlegge karakterutviklingene ganske nøye. Spillet har også gode systemer for forskjellige tilstander som inntreffer i kamp, som for eksempel forgiftning, sår, dødelige sår og andre svekkelser. Det er viktig at gruppen har måter å takle alle slike tilstander på, hvis ikke vil karakterene raskt bli svekket.
Selv om mye av mekanikken bak evnene er gjemt, og selv om det til enhver tid er vanskelig å vite hvor din karakter vil ha mest nytte av å bruke sine erfaringspoeng, er ikke spillet så komplisert at vanlige spillere vil gå seg helt vill i skogen av tall. Du lærer ganske raskt hvilke evner som er kritiske, og mye informasjon er tilgjengelig ved hyppige høyreklikk.
Fantasy uten overraskelser
Drakensang utspiller seg i fantasy-verdenen Aventuria. Denne verdenen inneholder det meste av hva du kan forvente av en standard fantasy-setting. Den har distré trollmenn, fulle dverger, mystiske sagn om drager, og er rikt krydret med særdeles barmfagre kvinner. Aventuria er rik på fantasiskapninger av mange slag, men spesielt i starten av dine eventyr er den ikke særlig episk.
Du vil ganske raskt bli møkklei av å vasse opp til nesetippen i en type fiende som kalles ulverotter. Disse store rottene blir likevel et godt tegn på mange av kampene i Drakensang, for de er nemlig ikke særlig farlige eller sterke. På denne måten kan kamp raskt føles svært likt som plukke blåbær – for selv om du blir rød på fingrene og turen kan inneholde noen søte øyeblikk, er det til slutt den gjentatte og monotone kjedsomheten du vil huske.
Men så raskt spillet har dysset deg inn i en overbevisning av falsk trygghet, slår det til med noen knallsterke bosser som kan knuse hele gruppen din med letthet. Det er nå du virkelig må tråkke til med god taktikk både på slagmarken, og ved valg av utstyr og evneutvikling.
Spillet har både krevende høydepunkter og kjedsommelige transportetapper, men ingen kan anklage Drakensang for ikke å ha mye innhold å by på. Du har vanligvis svært mange oppdrag å velge mellom, og i tillegg ofte flere måter å løse hvert oppdrag på. Du kan raskt risikere å bruke mellom åtti og hundre timer på å runde hele spillet.
Hovedoppdraget går fra en ganske treg start hvor du forsøker å få inngangstillatelse til en by og leder en drapsetterforskning, til å utvikle seg i en mer spennende retning med mye snakk om skjebne, store heltedåder og et oppdrag for å redde verden.
Drakensangs historier er godt skrevet, og karakterene du styrer og de fleste av de du møter er både morsomme og interessante. Uheldigvis er det kun noen få personer her og der som har fått sine ord utvidet til å innbefatte skuespillerstemmer, men med tanke på hvor mye tekst og innhold det er i dette spillet er det kanskje ikke så rart at du må belage deg på mye lesing.
Meget, men ikke svært
Det meste av hva spillet har å by på er meget godt. Det er uhyre stabilt og helt uten «lag» så vidt jeg har kunnet teste. Det har vakker grafikk uten å behøve et monster av en PC, og varter ofte opp med fin musikk og gode skuespillerstemmer. Spillet har velproduserte oppdrag og du må mestre et vidt spekter av evner for å løse mange av dem.
Drakensang kan også skilte med fine kart, gode systemer for utstyrslaging, en god journal som forklarer deg mye og ingen bugs jeg har lagt merke til. Spillet er gjennomført sterkt på de fleste områder, men for min egen del greier det aldri helt å skinne gjennom et solid tak av standard rollespillelementer.
Selv om spillet har et dypt rollespillsystem som åpner for mange muligheter, gir det deg ikke muligheten til å virkelig spesialisere og mektiggjøre din karakter som i de fleste rollespill som følger D20-systemet. Selv om spillet har en fin og rik verden i Aventuria, synes jeg den ikke, i hvert fall etter min relativt korte reise der, kan måle seg med det episke mangfoldet vi får servert fra en velkjent rollespillverden som Forgotten Realms.
Noen vil kanskje se på det som litt feigt å vurdere Drakensang opp mot spill fra Bioware, Bethesda eller Obsidian Entertainment, men siden det allerede er et sterkt rollespill ser jeg på det som helt naturlig å forsøke å se Drakensang i et lys av noen av sjangerens virkelige klassikere.
Jeg liker utviklernes solide tilnærmingsmåte til rollespillsjangeren, men Drakensang er på ingen måte et storspill som for eksempel Knights of the Old Republic, Fallout 3 eller Baldur’s Gate 2. Spillet presterer jevnt bra uten å virkelig greie å fenge meg helt. Drakensang har hatt stor suksess i Tyskland, men jeg er usikker på om det er fordi tyskerne liker å holde seg til produkter som også lanseres på deres eget språk, eller om det er fordi de ikke har helt fått øynene opp for andre rollespill.
Konklusjon
Rollespillet Drakensang: The Dark Eye er et godt og underholdende spill. Det er nok først og fremst et rollespill som vil appellere til de som allerede elsker sjangeren, men vil for de som kjøper og liker spillet by på mange timer underholdning.
Spillet er ikke revolusjonerende på noen måte eller innen noe felt, men feiler heller ikke på noe vis. Det er profesjonelt laget, åpenbart godt testet, veldig stabilt teknisk og vakkert å se på. Dets relativt komplekse spillsystem har både styrker og svakheter og byr jevnt over på en god opplevelse. Jeg har ingen problemer med å anbefale Drakensang til spillere som liker gode PC-rollespill, men vil ikke gi noen det inntrykk at det er noen finslipt diamant vi får presentert her.
Spillet er kanskje ikke som den aller fineste skjorta du har hengende i skapet for en spesiell fest, men er heller som den gode og varme genseren du har hatt i et par tre år nå, som passer for de fleste anledninger.
Drakensang: The Dark Eye kan kjøpes og lastes ned gjennom distribusjonskanalene Gamersgate og Steam.
