Det er ikke lett å være spillutvikler i dag, og det å klekke ut en spennende og original historie er utvilsomt en prestasjon i seg selv. Strategispillutviklere som tar et historisk utgangspunkt har kanskje en lettere jobb sånn sett, men hvor morsomt er det egentlig å frese gjennom andre verdenskrig for tyvende gang? InnoGlow har valgt å løse dette problemet ved å basere det siste spillet i Codename: Panzers-serien på en alternativ tidslinje, og det er tankespillet rundt hvordan den kalde krigen kunne utviklet seg som fungerer som rammeverk. Resultatet er så som så.
Nervepirrende retrospektiv
Når et jagerfly tilhørende den store stygge sovjetiske bjørnen i øst ved et uhell mister kontroll og styrter i en amerikansk militærflyplass i Berlin blir det trøbbel. Som en morbid, dog ufrivillig nyversjon av «skuddene i Sarajevo» tennes atter en famøs gnist, og resultatet utvikler seg til en ny verdenskrig. NATO med det nye tilskuddet Tyskland tar aksjon, og Sovjetunionen ser intet annet alternativ enn å gå til motkrig. Slettes ikke et uhørt alternativ til hvordan historien kunne ha blitt, men vi er nok alle glade for det gikk som det gjorde.
Oppi hele smørja befinner du deg. Eller dere, alt etter hvordan du ser det. Du har nemlig ingen statisk rolle her, men får gjennom spillet styre ulike hærførere på de alliertes side. I ett øyeblikk er du en rykende fersk tysk offiser, i det andre en britisk ringrev med flere medaljer enn tenner. Perspektivskiftet er dog ikke noe mer enn overfladisk, da du i de aller fleste tilfellene styrer de samme styrkene med visse unntak. Etter hvert vil du også låse opp et lite antall russiske oppdrag, men det er altså i all helhet de tapre allierte du får delegere rundt. Ingen ønskelig balanse i mine øyne, men en jeg har lært meg å leve med etter å ha pløyd gjennom en anseelig mengde strategispill de siste årene.
Snedig enhetsregister
Dette spillet har en hel del ulike enheter å by på, og funksjonene deres er mange. Stridsvogner med flammekastere, håndgranater i alle former og farger og infanteri som kan grave intrikate tunneler pirrer nok nysgjerrigheten til de fleste med et hjerte for spenstige løsninger i krigsspill, men i dette tilfellet høres det nok bedre ut enn det er. De alternative funksjonene til enhetene er nemlig mildt sagt oppskrytt, og ofte regelrett ubetydelige.
Jeg skal ikke ta meg vann over hodet her, men jeg vil påstå at om de ulike enhetstypene hadde utfylt rollene sine så hadde det kunne vært det lille ekstra som hevet dette spillet til en klassetittel. Sånn som det er nå kan man omtrent velge hvilke typer infanteri man vil ha på måfå, så lenge man har med en feltlege eller to, og det dreper mye av gleden med kreativt spill og alternative innfallsvinkler. I motsetning til fotsoldatene er kjøretøyene basert på ulike klasser som spenner seg fra spinkle, uarmerte kjøretøy med simpelt minesøkingsutstyr ombord til gigantiske stridsvogner som ligner mobile festninger mer enn noe annet – et friskt pust i forhold til infanteriets homogene enhetsregister.
Kampsystemet i seg selv er rimelig forseggjort, og taktisk kløkt belønnes i stor grad. Infanteri kan benytte skyttergraver, sandsekker og tilfeldige objekter i spillverdenen til å skjule seg bak, noe som er av ekstrem viktighet om de skal ha noen sjans mot hissige stridsvogner med flere mitraljøser og en kanon som helst ikke hører på argumenter. I tillegg til disse finurlighetene kan også infanteri som opparbeider seg nok erfaringspoeng, basert på hva slags type enheter de er, bygge ulike feltstasjoner som hjelper egne tropper på forskjellig vis. Et feltsykehus og et mobilt mekanisk verksted er ikke dumme ting å ha på frontlinjen, og kan gjerne avgjøre forskjellen mellom tap og seier.
Lite kreativ låning
Når krigen utvikler seg og man begynner å få en viss oversikt over strukturen på spillet, kommer følelsen av at man har gjort dette før krypende. Spillet lukter Company of Heroes lang vei, selv om det er ikke noe nytt å låne fra hverandre i spillbransjen. Den generelle strukturen i begge spillene sentrerer rundt okkupasjonen av kontrollpunkter, selv om dette spillet har et videre spenn av de. Funksjonene deres er tilnærmet identiske, og brukes til mye av det samme, hovedsakelig for konvertering av enheter i sanntid samt til ulike angrep. Jeg skal ikke påstå at det er bevisst at InnoGlow har tilnærmet seg det nevnte Company of Heroes såpass, men det er slik det føles, og det er i så fall gjort lite for å skjule det.
Den største svakheten med kampanjedelen i dette spillet er uten tvil spilltempoet, noe man på mange måter kan klandre den overdrevne enhetsbalansen for. Rene infanterikamper tar fryktelig lang tid, særlig om begge er i dekning, og ikke en gang dedikerte anti-infanterigrupper som skarpskyttere utgjør noen særlig forskjell. Dette fører igjen til at man gjerne foretrekker å ta med stridsvogner med ulikt utstyr som kan gjøre jobben enklere, og jeg så ærlig talt liten grunn til å ta med infanteri i hæren min etter en stund. Dette er veldig synd, for enheter som for eksempel «green berets» med sine taktiske underjordstunneler tilfører mye dybde som den rene muskelkampen stridsvognene byr på mangler.
De grunnleggende spillelementene, slik som det fleksible ressurssystemet og muligheten til å selv plukke ut og forandre på hærer mellom oppdragene, er derimot svært velgjorte, og det er tydelig at InnoGlow har vært på sporet av et flott sluttprodukt som muligens falt gjennom på grunn av den tidligere utviklerens dystre fall. Balanseproblemene og finpussen kan hjelpes langt på vei med «patching» i ettertid, og det vil utvilsomt kunne gjøre mye med et spill basert på et solid fundament som kanskje hadde hatt godt av et par måneder til i ovnen.
Tam flerspillerdel
Som seg hør og bør i et strategispill av denne størrelsen finnes det også en flerspillerdel her. Det er ikke et strategispill uten en «skirmish»-del, og den er selvfølgelig på plass. Her kan man spille både mot andre mennesker over internett og nettverk, samt lokalt mot en eller flere datastyrte fiender. I motsetning til i den svært ensidige kampanjedelen har man også mulighet til å styre sovjetiske styrker når man vil det her. Troppene til de to fraksjonene er identiske og forskjellene er utelukkende kosmetiske, men å kunne gjemme seg bak en ny ideologi kan være nok til å få ny glød enkelte ganger.
Blant de andre flerspillermodusene finner man også en ganske spesiell oppdragsdel. Siden det dessverre ikke er mulig å spille gjennom kampanjedelen med en annen spiller her, er det godt at man i hvert fall kan ta fatt på et knippe ferdiglagde flerspilleroppdrag med en kamerat. Dette tilskuddet er på ingen måte et fullverdig substitutt til å kunne pløye gjennom hele spillet i tandem, men de tilbyr i hvert fall etterlengtet variasjon fra den forholdsvis ensformige kampanjedelen.
Hvis man hovedsakelig er tent på å gruse andre spillere over internett, er det et par moduser som lar deg gjøre det. Den tidligere nevnte «skirmish»-delen lar deg ta fatt på enkle brett hvor du kun skal utrydde fienden. Oppå det har man også en dominasjonsdel hvor man vinner ved å holde et visst antall av de ulike kontrollpostene på kartet. Ingen av disse flerspillermodusene tilfører særlig mye gjenspilingsverdi eller oppleves som særlig spennende, og de består for det meste av å utføre de samme målene som du piskes til i enspillerdelen.
Polert ytre med et solid indre
Det klart mest oppsiktsvekkende og definerende elementet ved Codename: Panzers Cold War er grafikken, som er intet mindre enn fantastisk. Her er det selvfølgelig ingen vokspolert plastikkgrafikk som hersker, men en regelrett skitten og ru overflate som svært kledelig legger et rustent slør over den mest velpassende grafiske stilen jeg kan huske å ha sett i et strategispill.Alt dette med en realistisk og troverdig fasade som simpelthen hyler krig. Eksplosjonene med den påfølgende grusspruten og røykskyene er klamme og intense, noe den flotte fysikkmotoren skal ha mye av æren for. Utseendemessig er dette siste skrik, og jeg elsker det jeg ser.
Ettersom det visuelle strever på sitt aller hardeste for å gi deg kruttsmak i munnen og maratontempo på blodpumpa stilles det også visse krav til at lydbiten holder mål. I dette tilfellet er den slettes ikke veldig spektakulær, men svært kledelig. Pompøse marsjtoner og hylende strykere sender følelsene som et flipperspill fra sorgtyngde til adrenalineksplosjoner, og passer godt inn i helheten. Lydeffektene består for det meste av «pang», «poff» og sambandsmeldinger og høres bra ut, og da vet jeg egentlig ikke hva mer jeg kan forvente.
Konklusjon
Codename: Panzers Cold War er på alle mulige måter et flott spill, men det tilfører ikke sjangeren mye nytt. Spillet i sin helhet er som en eklektisk samlepakke av konsepter fra suksessoppskrifter i senere tid, særlig «Company of Heroes» og «World in Conflict». Dessverre uten at det greier å binde det hele sammen til en overbevisende ny mikstur med sjarm og selvstendighet. Det har likevel visse lyspunkter, og særlig den fabelaktige grafikken og den solide grunnstrukturen bør trekkes frem her.
For de som aldri greier å spille ihjel strategispill generelt og da spesielt spill som omhandler de to verdenskrigene er nok dette et ålreit kjøp som har en del moro å tilby. Er man på utkikk etter noe med en unik retning ikke dette veien å gå, selv om flerspillerdelen har et og annet ess i ermet.
