Da Perimeter dukket opp var det som et friskt pust i et strategispillmarked som i stadig større grad var preget av kloner. Perimeter leverte en haug av unike gameplaymuligheter, pakket inn i en vanvittig merkelig historie og en spennende presentasjon. En stund senere fikk vi en frittstående ekspansjon i form av Perimeter: Emperor's Testament, og nå er etterfølgeren her.
Fortsatt spennende
Perimeter 2 er, som forgjengeren, et futuristisk sanntidsstrategispill som foregår i en fjern fremtid hvor menneskeheten har blitt tvunget bort fra jordkloden, og er på jakt etter et nytt hjem. Spillet følger to fraksjoner – Exodus og Harkback – som hele tiden er i konflikt. Exodus støttes av mystiske åndevesener som tilbes som guder, mens Harkback har vendt ryggen til disse og i stedet latt seg mutere av marerittaktige vesener fra en annen dimensjon. Exodus og Harkback dro egentlig i to vidt forskjellige retninger, men har av en eller annen mystisk grunn likevel havnet på samme sted – med katastrofale følger.
Spillet inneholder to forskjellige kampanjer, en for hver av spillets to fraksjoner. Exodus og Harkback er generelt veldig forskjellige fra hverandre, og i korthet kan vi si at Harkback er vannbasert, mens Exodus er landbasert. Allerede her er vi inne på et av spillets hovedelementer, nemlig muligheten til å dynamisk endre på landskapene underveis i spillet.
Harkback-fraksjonen er avhengig av vann for å utvide seg, og der det ikke finnes vann, kan de lage det selv. Får de nok tid kan de rett og slett oversvømme hele spillområdet med vann, og drukne motstanderne bygning for bygning. På den andre siden har vi Exodus, som kan forhøye landskapet og dermed lage øyer i vannet. Begge fraksjonene får dessuten tilgang til et slags høyteknologisk graveredskap, som de blant annet kan bruke til å lage grøfter og demninger.
Denne landskapsmodifiseringen tilfører spillet en unik og spennende side, og gjør at det tilbyr taktiske muligheter ut over det å bombe motstanderen sønder og sammen. Dette er et av de klart sterkeste kortene til Perimeter 2.
Uinteressant krigføring
Samtidig er det andre områder hvor spillet reduserer det gameplaymessige omfanget. Hver fraksjon har for eksempel kun tre forskjellige standardenheter til rådighet – noe som høres utrolig lite ut på papiret, og som egentlig ikke er særlig mye i praksis heller. De individuelle enhetene har mulighet til veksle mellom to forskjellige former (en flygende og en som svever like over bakken), og dette gir oss litt flere taktiske muligheter, men kamp blir uansett ganske enkelt.
Du har heller aldri kontroll over veldig store styrker, og hvis du mister hæren din tar det kort tid å gjenoppbygge den (da spillets eneste «byggemateriale», energi, er veldig lett å skaffe). Samtidig tar det kort tid for motstanderen å gjenoppbygge det du fikk ødelagt i et angrep, så det å bruke mye tid på offensiv krigføring kan ofte vise seg å være rimelig meningsløst. Selv rimelig vellykkede angrep resulterer ofte bare i at motstanderen forsinkes litt.
I stedet for å fokusere på offensiv krigføring, fokuserer Perimeter 2 i større grad på basebygging. Du har flere typer forsvarsverker til rådighet, og dessuten har du flere midler til å gjøre skade uten å faktisk sende enhetene dine i kamp. For eksempel kan du bygge artillerikanoner som angriper fiendens nærliggende bygninger, og dermed gradvis spise deg innover i landet hans. Spesialangrep har du også – Harkback har et mektig meteorregn, mens Exodus har en ikke like mektig atombombe.
Resultatet er sannsynligvis at du bruker mye tid på å bygge basen din og forsvare deg, samtidig som du gradvis bruker spesialangrep, landskapsmodifisering og enkelte geriljaangrep for å svekke fienden. Så sender du inn en større styrke til slutt, for å avgjøre det hele. Dette gjør at mange av oppdragene får en «sett det før»-følelse, da du ender opp med å bruke samme strategier om og om igjen.
Ikke alt fungerer like godt
Uheldigvis fungerer heller ikke landskapsmodifiseringen like godt som den burde. Harkback har ingen problemer, men for Exodus er det alltid et slit å få til å lage land som man kan bygge på. De må bygge bygningene sine på helt flat mark, og selv den minste sprekken ødelegger mulighetene til å bygge der. Dette gjør basebyggingen unødvendig komplisert for Exodus-spilleren, og det kan til tider være svært frustrerende.
Dessuten har vi gravekloa som du blant annet kan bruke for å lage grøfter, murer og demninger. Den er en glimrende idé, men i praksis får du sjeldent nok tid til å utnytte den effektivt. Den ender opp med kun å bli brukt til å grave opp krystaller, som du bruker til å låse opp spesialangrep.
Et annet problem er spillets brukergrensesnitt. Det er ofte vanskelig å effektivt kontrollere flere typer enheter samtidig, og det å få dem til å angripe spesifikke fiendeenheter kan være enda verre – spesielt når fiendene er i fly-modus, slik at bare det å klikke på dem (eller angrepssymbolet over dem) er en utfordring.
Ubalansert flerspiller
Perimeter 2 inkluderer mulighet for flerspiller, samt frittstående slag mot datamaskinen. Dette er vel og bra, men her kommer spillets største svakhet til syne. Det er nemlig ikke særlig godt balansert. Du begynner å legge merke til dette allerede i enspillerkampanjene (og da spesielt mot slutten av Harkback-kampanjen, hvor spillet bare blir lettere og lettere), men når de to kamphanene slippes løs i åpne slag blir det raskt veldig tydelig at Harkback er langt sterkere enn Exodus.
Harkback har nemlig alle fordelene. Exodus må som sagt bygge bygningene sine på flat mark, mens Harkback kun er avhengig av vannet, som de effektivt lager selv. I tillegg har de nesten obskønt kraftige spesialangrep (meteorittene deres gjør mye mer skade enn Exodus-atombomben, og påfører i tillegg landskapet ødeleggelser som gjør det vanskelig for Exodus å bygge seg opp igjen), og en spesialenhet som banker Exodus-utgaven uten å blunke.
For øyeblikket er flerspillerdelen rett og slett veldig urettferdig, med mindre begge spiller som samme fraksjon (noe som egentlig tar bort litt av poenget med spillet og de store motsetningene som finnes mellom fraksjonene i utgangspunktet). Det hjelper forresten heller ikke at hvis du vil spille over nettet må du vite IP-addressen til personen du vil spille med – Perimeter 2 har ingen innebygd løsning for å raskt og enkelt finne spill på nettet.
Generelt er det flere områder hvor Perimeter 2 virker litt uferdig, eller lite gjennomtenkt, og på tross av at spillet har noen glimrende ideer virker det som utviklerne fortsatt har en jobb å gjøre. Det er på mange måter et erketypisk eksempel på «gode ideer, svak gjennomføring». Dette betyr heldigvis ikke at spillet er verdiløst. De mange unike elementene gjør det moro å spille, og jeg lot meg underholde nok til at jeg ikke hadde noen som helst problemer med å fullføre begge kampanjene.
Spillet bærer ikke preg av å være noen storproduksjon, og både brukergrensesnitt og filmsnutter holder et visst lavbudsjettsnivå, uten at dette er noe stort problem. Grafikken har ikke blitt særlig mye bedre enn i originalspillet, selv om den dynamiske landskapsmodifiseringen fortsatt er litt imponerende. Spillet ser ut til å bruke den gode, gamle voxel-teknologien for å skape jevne og organiske landskaper, og det fungerer godt. På lydsiden er det heller ikke så veldig mye å skryte av, annet enn den elektroniske musikken som jeg liker veldig godt.
Konklusjon
Som et enspillerfokusert sanntidsstrategispill leverer Perimeter 2: New Earth en forfriskende og unik opplevelse, som har noen tidvis ganske irriterende blemmer, men som likevel klarer å underholde. Flerspillerdelen har relativt store problemer med balanseringen mellom spillets to fraksjoner, så inntil dette eventuelt blir fikset kan jeg ikke anbefale noen å kjøpe dette spillet hvis de er på jakt etter noe nytt å spille mot andre mennesker. Totalresultatet er et spill som ikke klarer å imponere på samme måte som Perimeter gjorde da det først kom ut, men som likevel er verd en titt.
Perimeter 2: New Earth kan kjøpes i nettbutikken til utgiver Strategy First eller gjennom Steam.
