Som fotballspiller var jeg aldri noe tess. En halvtjukk liten raring kommer aldri særlig langt, ikke engang som midtstopper, og jeg la fort den drømmen på hylla. Lenge før jeg kom til den avgjørelsen hadde jeg likevel tent en gnist som er minst like sterk den dag i dag – et intrikat kjærlighetsforhold til Windows Football Manager og alle etterfølgende TV-spill som har latt meg være Nils Arne Eggen eller Guy Roux for mitt eget lille fotballag.
Som i alle forhold har det vært konflikter, noen sårt trengte avbrekk og problemer med å komme overens, men som i alle vellykkede forhold har det endt opp godt til slutt. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg føler meg nyforelsket igjen, for Football Manager 2010 er det beste managerspillet noen sinne.
Turbulent fortid
Football Manager 2009 var et kremspill. Virkelig. Jeg har nok klokket tusen timer i dette spillet til sammen, der jeg har gjort mitt beste for å føre Fiorentina, Wimbledon og gud vet hvem til suksess. Noen ganger har det gått veldig bra og noen ganger har jeg utsatt det uunngåelige nederlaget i et tosifret antall timer for å redde egen stolthet.
Felles for alle lagene jeg har styrt er at jeg aldri har hatt det kjedelig. Uansett hvor hardt jeg har prøvd å pirke, grave og fikle med spillet så er det som om det alltid har en ny utfordring på lur. Hver eneste nye karriere byr på et helt nytt spill, og denne spillserien står for meg som selve definisjonen på gjenspillingsverdi.
Likevel hadde forgjengeren til Football Manager 2010 mange mangler. Før Sports Interactive slapp den første oppdateringen etter utgivelsen ble minst en fjerdedel av alle mål avblåst for offside, spillere ble skadet over en lav lest og lagbalansen var temmelig håpløs.
I tillegg kunne man selge omtrent alle spillere til langt over reell pris til nyrike Manchester City (ikke veldig urealistisk vil vel noen kanskje påstå), og spillet var rett og slett et eneste stort rot av tilfeldigheter og utilstrekkeligheter en stund. Det hindret meg riktignok ikke fra å spille meg halvveis ihjel på det, men det satte like fullt et skår i gleden.
Noe av det Sports Interactive har vært klarest på med årets utgave er at polering, feiltesting og å holde lovnaden om et ferdig produkt har vært førsteprioritet. I stedet for å være overambisiøse og fylle spillet med unødvendigheter og dårlig prøvde nye elementer har de heller valgt å ta et pust i pakken og fokusere på å virkelig gjøre opplevelsen fullkommen fra dag én. Det har slettes ikke vært et dumt valg, for dette spillet er virkelig noe for seg selv.
Behagelig ytelse
Da jeg satte meg ned med anmelderutgaven av dette spillet var det med klare ambisjoner om å gjøre det bra på første forsøk. Som en veteran av sjangeren har jeg selvsagt en regel som sier at jeg aldri kan prøve på nytt om det går skeis, så det var viktig å prøve den nye utgaven med et lag jeg kjenner godt. Valget falt på Liverpool, som har vært en følgesvenn siden jeg var en liten pjokk. Dette er et lag jeg kjenner ut og inn, og jeg vet at om spillets realisme og kapasitet virkelig skal settes på prøve så er det viktig å ha et skikkelig referansegrunnlag.
Siden fulgte den sedvanlige prosessen hvor jeg måtte skape mitt digitale alter-ego, etter å ha benyttet en ny fiffig funksjon som måler maskinkraften din og optimaliserer innstilingene for akkurat ditt oppsett. Jeg spiller på en bærbar uten de mest imponerende spesifikasjonene, men overraskende nok mente spillet at det skulle gå bra å benytte en medium database for tre nasjoner.
Enda mer overraskende er det hvor knakende godt det har gått. Det er tydeligvis gjennomført en hel del optimalisering av de generelle kravene til spillet også, for dette går glattere enn hva forgjengeren gjorde på en nesten dobbelt så kraftig stasjonær. I løpet av en og en halv sesong har jeg ikke opplevd noe hikking i forhold til lasteskjermer som stagnerer eller ekstremt treg bakgrunnslasting, og det er virkelig en nytelse å kunne ha med seg fotballaget på reise uten at det føles som å spille på en Game Boy med lite batteri.
Selv når de hersens landskampene tar seg opp for fullt og det spilles et absurd antall kamper samtidig, greier ikke spillet å tvinge den usle bærbaren på knær, og det er en sann fryd å faktisk føle at det er jeg som styrer hvor kjapt jeg vil gå frem. Det er ikke dermed sagt at alt skjer på et knips, det er tross alt snakk om noen gigantiske databaser her, men ytesen er virkelig flott. Like godt er det å slippe å spille det i vindusmodus, noe som har vært en nødvendighet fordi det har pleid å være håpløst å gå til skrivebordet samtidig som noe krevende foregår i spillet.
Alt flyter flott nå, selv om det er litt kjipt å ikke lenger ha en unnskyldning til å ikke svare folk på Windows Messenger.
Nytt rammeverk
En annen ting som har gjort det det lett å starte på ny er det rykende ferske brukergrensesnittet. Jeg må ærlig innrømme at det var fryktelig uvant og en anelse skremmende da jeg først merket at alt jeg hadde blitt vant med de siste årene tilsynelatende hadde fått en tur i tørketrommelen. Det har likevel ikke tatt lang tid å bli vant med det nye systemet, og løsningen med å samle alt i en rik toppmeny fremfor en trang sidemeny og en trang toppmeny er en klar forbedring. De aller, aller fleste skjermene man har behov for tilgang til kan nås på ett trykk, og navigasjonen er mer intuitiv enn hva den har vært.
Rent utseendemessig er den nye designen også veldig bra, og det forkrommede standardoppsettet får det til å se mer ut som et dataspill anno 2009 enn et regneark med fargerike rammer, noe som har vært tilfellet tidligere. Det ser på ingen som helst måte ut som noen erketrendy Web 2.0-sak du kan forvente å se presentert av noen med alpelue og kafébart. Det er tross alt et simuleringsspill for fotballmanagere man sitter med her.
Under en presentasjon i Stockholm forrige tirsdag kunne Sports Interactives studiosjef Miles Jacobson fortelle at hadde hyret inn et firma til å foreta optimalisering av brukergrensesnittet ved hjelp av sofistikerte kamera og velprøvde designprinsipper. Hensikten med dette skal ha vært å kartlegge og perfeksjonere arbeidsflyten for oss managerspirer, blant annet ved å legge knappene dit øynene til brukerne som oftest hviler eller søker. Utviklere: noter dette bak øret eller på to-do-lista, for Football Manager 2010 er et kremeksempel på intelligent og intuitiv utforming av brukergrensesnitt.
Solid søkeverktøy
Vel, tilbake til jobben som førstestyrmann og diktator for et fotballag. Enhver sesong begynner som regel med at man tar en kikk på egen stall for å bedømme hvem som utgjør den urokkelige hovedstammen av laget, hvem som kan være nødvendig for rotasjonens skyld og hvem som er dødkjøtt med en prislapp. Som tidligere er det mulig å få assistenten til å gjøre en slik bedømming for deg, men ærlig talt – hvor er moroa i det?
Etter at jeg hadde fått solgt unna de mest ubrukelige døgeniktene (som det selvsagt er få av i en kremklubb som Liverpool) var det på tide å legge inn bud på forsterkninger og utforme en slagplan for sesongen. Mye av sjarmen med disse spillene er å finne skjulte perler selv ved hjelp av speiding og/eller søkeverktøyet, og denne delen av er for det meste uforandret.
Noen forandringer er det riktignok. Nye filtre har blitt lagt til, og det er nå mulig å velge at kun et visst antall av kriteriene man setter skal være tellende til enhver tid. Det betyr for eksempel at man kan stille åtte krav til en spiller, men at det er ålreit hvis han oppfyller hvilke fem som helst.
Er du som meg kommer du nok til å tilbringe en del tid i denne lille avkroken av et ellers digert spill. Det kan fort ta en halv dag bare å speide frem brukbare tilskudd til et skrotlag om du har ambisjoner om å få en pangstart, og det å renspise listen over gratisspillere blir virkelig en kunst etter hvert. Derfor er det viktig med et godt søkeverktøy, og alle forbedringer mottas med takknemlighet.
