Gjenoppstandelse har vært et sentralt konsept i spillindustrien den siste tiden. Tanken er å gjenskape magien, og ikke minst suksessen fra en fordums tid. For å lykkes må utviklerne videreføre det som gjorde spillet populært i sin tid og videreutvikle det til noe som er tidsriktig. Ingen enkel oppgave, men dersom de lykkes kan gevinsten være stor. De som leser VG har kanskje fått med seg at New Super Mario Bros. har prydet avisens topp ti liste over mest solgte håndholdte spill i hele 171 uker. Sånt blir det penger av.
Dette året vil nok i ettertid oppleves som året da slåssespillsjangeren fikk sin gjenfødelse, og det skal ikke legges skjul på at Street Fighter IV, med sin vellagrede oppkoking av gammelt og nytt, skal ha mye av æren for denne verdensomspennende vekkelsen som har banet vei for en rekke nye spill og relanseringer.
Nå har også The King of Fighters-serien fått sin «Re-Birth» som de kaller det. Den japanske utvikleren SNK har tidligere utgitt årlige oppfølgere fra serien debuterte i 1994 til og med 2006. De valgte etter dette å ta et lengre opphold slik at serien i år kunne vende tilbake med en storslagen relansering. Dessverre er dette en trangere fødsel enn det SNK hadde håpet på.
Sterkt opphav
Til tross for at det var små forskjeller å skimte fra ett år til det neste i seriens tolv tidligere utgivelser, for ikke å nevne grafikken som forble relativt uforandret i nesten et tiår, kunne du alltid stole på at et King of Fighters-spill var bra og solid. Den varierte kampmekanikken i serien tilfører et teknisk nivå som skiller den fra mengden.
The King of Fighters XII viderefører tildels denne arven. Figurene har fortsatt stor spennvidde i måten de kan tilnærme hverandre på. Raske hopp som kan utføres i forskjellige høyder og unnvikende manøvre fører til at spillet i liten grad domineres av prosjektiler, og kampene utspiller seg på mange måter som en øvelse i å lese og motarbeide motstanderens bevegelser.
Det distinktive lagformatet vender også tilbake, og du får fritt velge hvilke slåsskjemper du vil bruke. Disse kjemper mot hverandre etter tur i tre til fem runder inntil alle medlemmene på et lag er beseiret. Spillets arkademodus består av fem slike kamper, og målet er å komme gjennom disse raskest mulig.
Lagformatet har alltid vært en av de definerende aspektene ved serien og sørger for større variasjon mellom hver kamp, og selv om rosteren er strekt redusert så finnes det fortsatt mange måter å sette opp laget ditt på.
Litt gammelt og lite nytt
Du har nå i alt 22 figurer med meget ulike kampstiler. Det er kun én ny karakter, men ettersom persongalleriet i dette universet allerede er stort og komplisert så er dette en forståelig avgjørelse. Noen av figurene har undergått forandringer som gjør at de føles friske og spennende, men dette gjelder dessverre ikke alle. Tvert imot har mange figurer mistet en rekke spesialangrep som tidligere kjennetegnet dem, og dersom du er kjent med serien kan du nok sitte igjen med følelsen at det er noe som mangler. Det at SNK har valgt å snøre inn antallet teknikker på denne måten gir hver figur mer definerte styrker og svakheter, noe som også betyr at spillet blir både enklere og mer forutsigbart.
For å bote på dette innfører The King of Fighters XII to nye triks til regelboken som alle kan ta i bruk for å kontre motstanderens angrep på forskjellige måter. Den kuleste av disse heter «Critical Counter» og utføres ved å avbryte motstanderens angrep med et hardt slag eller spark under de rette omstendighetene. Stakkaren blir da kortvarig paralysert og du kan følge på med en rekke av dine egne angrep.
Konsekvensen av disse motangrepene kan være store, men de føles i praksis ikke så effektive i utførelsen. Dette er et helt greit tillegg til spillets mekanikk, men vil neppe revolusjonere måten du spiller The King of Fighters på.
Pent, men langt fra perfekt
Som nevnt tidligere ble det meste av figurgrafikken i serien gjenbrukt i en rekke år før SNK i en kort periode gikk over til 3D. Det er da kanskje naturlig at det har oppstått en del blest rundt den splitter nye grafikken i The King of Fighters XII.
Figurene er lang mer høyoppløselige enn tidligere, og artistene har tatt i bruk tredimensjonale modeller som grunnlag for deres egne tegninger, slik at både animasjoner og skyggelegging ser meget troverdig ut. Problemet oppstår da disse vises i alt for stort format på skjermen, og hver eneste piksel blir synlig for øyet. Resultatet er at figurene ser utrolig kantete ut og står i sterk kontrast med de klare bakgrunnene. Det er først når du og din motstander får litt rom mellom dere og synsvinkelen trekker utover at karakterene blir behagelige å se på.
Også her tilbyr spillet et botemiddel i form av filtre som gjør linjene mykere, og dersom disse tas i bruk moderat ser personene helt greie ut, men de slår neppe knockout på de mer etablerte konkurrentene innen denne arenaen.
Udugelig nettspill
I sommer slapp SNK et par gamle perler av noen slåssespill til Xbox Live Arcade, dessverre var ikke den medfølgende onlinedelen godt nok forseggjort i noen av tilfellene, og historien gjentar seg nok en gang med The King of Fighters XII. Ignition Entertainment som har utgitt spillet i USA og Europa har sagt at de i samarbeid med SNK vil prøve å utbedre nettkoden, men i skrivende stund kunne spillet like så godt vært foruten nettspill ettersom en hver kamp utspiller seg i saktefilm.
Dette er spesielt synd ettersom spillet har noen interessante onlinefunksjoner som er eksklusive til hver konsoll. PlayStation 3 får klanfunksjonalitet mens Microsoft-tilhengere får gleden av «TrueSkill»-teknologi som betyr at spillere vil bli mer nøyaktig satt opp mot andre av samme ferdighetsgrad.
Konklusjon
The King of Fighters XII er ikke et dårlig spill. Kampmekanikken er fortsatt god, og grafikken er delvis tiltalende. Likevel har forventningene til et spill innenfor denne sjangeren økt dramatisk det siste året, og SNK sliter med å følge opp. Denne etterfølgeren har også en tung arv å videreføre, og snubler til tider underveis.
Tilhengere av serien vil ikke finne det store utvalget av figurer og teknikker de er vant til, og til tross for at dette er et mer tilgjengelig spill for nykommere, er det lite nyskapende og mangler mye av funksjonaliteten som skal til for å fange allmennhetens interesse. Foruten en kort arkademodus og ubrukelig nettspill er det relativt lite ekstramateriell å hente her, og du blir nesten avhengig av å ha en god venn i sofaen for å få noe særlig langvarig glede ut av spillet.
Dette er dessverre ikke den store tilbakekomsten vi hadde håpet på, og mengden av innhold blir litt vel tynt i forhold til alternativene som allerede er på markedet. Dersom du likevel har blitt nysgjerrig på SNK sin tolkning av sjangeren kan det være verdt å se på The King of Fighters 98’ Ultimate Match eller Garou: Mark of the Wolves som begge ligger på Xbox Live Arcade fra før av.
