Man skulle nesten tro at det er et umettelig behov av spill hvor målet er å sette en kule i pannen på andre. I løpet av årenes løp har det stakket seg opp palle på palle med førstepersonsskytere, men kun et fåtall av disse er gode nok til å taes fram igjen og igjen når man føler for digital vold. Grunnen til at disse spillene skiller seg positivt ut ligger gjerne i mestringsfølelsen de kan gi deg, en balansert grunnmekanikk, god våpenfølelse og spennende og varierte kart.

Section 8 skinner dessverre ikke på noen av disse punktene, og kan trygt kastes i haugen over skytespill vi fort vil glemme.

Sett det før

Section 8 er et skytespill satt i en science fiction-setting med hovedfokus på flerspillerkamp. Som i Killzone og Gears of War kontrollerer man muskelbunter i glinsende rustning. Som i Battlefield-spillene skal man som en del av et lag ta over og kontrollere spesielle punkter på kartet.

Spillet er på mange måter veldig likt Battlefield. Man får poeng for å holde et kontrollpunkt, og man vinner når man oppnår en viss poengsum. Kartene man konkurrerer på er store, og man kan kjempe som en av flere klasser – både ferdiglagde og egendefinerte. Unikt for Section 8 er muligheten til å sette igang spesielle oppdrag for å sanke ekstra poeng, som for eksempel å følge en VIP fra et kontrollpunkt til et annet eller å passe på en koffert med sensitiv informasjon. Til gjengjeld får vi bare én spillmodus, så variasjon er alikevel ikke spillets sterkeste side.

Treig og udødelig

Underholdningsverdien i et flerspillerskytespill står og faller på grunnmekanikken. Hvordan er spillflyten? Hvordan er våpenfølelsen? Er de forskjellige klassene balanserte? Merker man framgang i sine egne ferdigheter jo mer man spiller? Det er på disse grunnleggende punktene at Section 8 trår for kjært.

Først av alt flyter spillet veldig dårlig. Med flyt mener jeg ikke tekniske faktorer som antall bilder som vises i sekundet, men hvordan det oppleves å ta del i krigen som utspiller seg på skjermen. Bare det å gå blir raskt et irritasjonsmoment. Følelsen av å være kneblet i en tvangstrøye er ikke langt unna når man går framover med samme hastighet som Solid Snake kryper. Det er kanskje realistisk med tanke på hvor umenneskelig tungt det må være å bære på en massiv rustning av stål, men la oss nå være ærlige med oss selv; vi spiller ikke science fiction-skytespill for realismens del.

Man kan heldigvis bevege seg raskere ved å holde inn løpeknappen, selv om løping i dette tilfellet tilsvarer tempoet til normal gange i andre skytespill. Hvis du løper i mer enn fem sekunder trekkes kameraet ut til tredjepersons synsvinkel og du farer avgårde som et olja lyn. Greit for å komme seg fra sted til sted, men det hjelper ingenting når det kommer til tempoet på kampene. Man kan ikke skyte når man løper, så da kan du jo selv tenke deg hvor frustrerende det må være når du i en avgjørende duell ikke kan bevege deg raskt nok til unngå å bli truffet av fienden.

I så tilfelle er det greit at å ha en jetpack spent fast på ryggen. Ved å holde inne hoppeknappen skyter du i været, en grei metode for å unngå motsanderens skudd og en fin måte å få oversikt over slagmarken. Jetpacken må lades opp for hver gang du bruker den, så du ender gjerne opp med en oppstigning per skuddveksling.

Man tåler også avsindig mye. Jeg liker ikke å måtte tømme et magasin med 60 patroner i hodet på fienden for å kunne se han segne om og dø. Ikke bare får det hver duell til å oppleves som lengre enn den utvidede versjonen av Atter En Konge, men om man møter mer enn én motstander i slengen er det tilnærmet umulig å stå igjen som seierherre. Der man i gode skytespill som Call of Duty 4 kan komme ut av en slik situasjon med livet i behold gjennom ferdigheter eller griseflaks er man i Section 8 dømt til å dø.

Selv om lyden av hver salve dundrer ut av høyttalerne som en serie med atombombeeksplosjoner sitter man igjen med en følelse av å skyte med sprettert. Inntrykket av å være en mektig kriger forsvinner fullstendig når man innser at fienden tåler å få tre raketter i fleisen uten å dø.

Start hvor du vil

Selv om Section 8 oppleves som nok et generisk skytespill skal utviklerne ha ros for å forsøke noe nytt. Dette opplever man så snart man, bokstavelig talt, kastes ut i sin første kamp. Man skytes nemlig ned på slagmarken fra et romskip, og man kan selv velge hvor man skal lande. Man må forøvrig være forsiktig, for ved de forskjellige kontrollpunktene er det satt opp luftskyts. Områdene med luftartilleri er markert med røde sirkler på minikartet, så om du har noe som helst ønske om å være i live når du treffer bakken må du unngå disse for enhver pris.

Det å starte hvor man vil gir mange taktiske muligheter. Om et av kontrollpunktene laget ditt kontrollerer er under angrep kan du kjapt komme deg i forsvarsposisjon. Om laget ditt er på vei for å ta over et kontrollpunkt er det ingen sak å komme dem raskt til unnsetning, enten ved å slå deg sammen med dem ved frontlinjen, eller ved å lande på baksiden av kontrollpunktet og ta fienden ut bakfra.

En annen konsekvens er at man aldri vet hvor fienden befinner seg. Jeg opplevde å ligge helt i utkanten av et kart med snikskytterrifla da en bøling med fiender plutselig overrumplet meg som lyn fra klar himmel. Man kan aldri føle seg trygg. Muligheten til å bestemme hvor man skal starte er kanskje spillets sterkeste kvalitet. Det bringer noe nytt på bordet, og er med på å gjøre kampene mer interessante.