OSLO (Gamer.no): Rommet jeg sitter i, med mine klamme hender på håndkontrollen, føles ikke så ulikt det jeg til syvende og sist ender opp med i spillet, der jeg som Madison Paige – en Nancy Drew-aktig detektiv på jakt etter spor av Origamimorderen – står med puppene bare, tvunget til å danse en sensuell dans på et luksuriøst bakrom, foran en bevæpnet, tykk fysak. Bakrommets store akvarium minner meg om det svære lerretet jeg sitter og spiller på, og nattklubben Blue Lagoons musikk pumper ut av høyttalerne både på skjermen og i demonstrasjonsrommet. Dette var punktet hvor jeg levde meg mest inn i spillet.
Men før jeg forteller mer om min lille time med spillet, er det et spørsmål vi bør ta stilling til: Er Heavy Rain et spill eller en film? Det er et spørsmål som kanskje ikke lar seg besvare så lett. På basis av det jeg fikk se i scenene «Madison at the Blue Lagoon» og «Mad Jack» – de samme scenene som ble vist på årets E3, men skuffende nok ikke de med Ethan Mars og Scott Shelby som David Cage viste frem på Gamescom og PAX tidligere i høst – heller jeg mer mot det siste. Det er mer en film enn et pek-og-klikk-aktig adventurespill. Men det er en film vi blir spurt om å delta i. Hvordan fungerer akkurat det?
Samme innhold, ny innpakning?
Det er en kjensgjerning at Quantic Dreams forrige spill, Fahrenheit, var et spill mange spillere enten hatet eller elsket. Jeg posisjonerte meg litt i midten. Jeg spilte gjennom spillet nok ganger til å forstå at det kanskje ønsket, men ikke helt var, i spillform lik slike bøker der du selv velger historien. Man leste et stykke, og kom så til en hendelse hvor du som leser måtte bestemme deg for veien videre. Ved hvert valg stod det et sidetall, og ved å bla deg frem til riktig side, fortsatte eventyret slik du valgte.
Forskjellen mellom disse bøkene og Fahrenheit var at hvert veivalg i bøkene resulterte i totalt forskjellige historier, mens i Fahrenheit – med sine tre avslutninger – var det rett og slett bare de siste valgene du gjorde som bestemte hvilken avslutningssekvens du fikk. Hele spillet (eller tør jeg si filmen?) opp til dette siste valget fulgte mer eller mindre samme løp, med noen små, kosmetiske forskjeller. Som for eksempel om man var flink nok til ikke å etterlate seg spor politiet kunne finne, og dermed gjøre oppgaven enklere for seg selv, siden man selv spilte politidetektiven også.
Heavy Rain, etter det jeg har skjønt av David Cages mange intervjuer, forsøker å foredle dette konseptet på PlayStation 3. Den åpenbare fordelen med økt maskinkraft er at den visuelle presentasjonen utmerker seg på en helt annen måte enn før. Du har sikkert hørt det før, men Heavy Rain har fryktelig, fryktelig pen grafikk. Øynene mine blør av glede i det grafikken – i full høydefinisjon, på megalerret i et bekmørkt rom – glir forbi pupillene mine. Skjermbilder yter ikke spillets grafikk rettferdighet. Lasteskjermene består av et nærbilde av figurenes øyne, og det er til å få hakeslipp av. I selve spillet synes hovedfigurene å ha ufattelig mange animasjoner og teksturer, men dessverre virker det ikke som at alt annet – med andre ord bakgrunner, folkemengder, lyssetting – har blitt gjennomarbeidet med like detaljert lupe.
Striptease
Jeg fikk prøve meg i to tyve-minutters sekvenser, der jeg fikk kontrollen over allerede overnevnte Madison og FBI-agenten Norman Jayden. Uten noen større presentasjon av disse karakterene, ei heller forklaring på hvor i historien disse episodene befant seg, begynte jeg sakte, og litt rådvilt, å fordype meg i hver av deres lille segmenter.
Jeg entrer nattklubben Blue Lagoon med Madison, fast bestemt på å få informasjon fra en viss Paco, klubbens eier. Madison dytter seg sakte vei gjennom det folksomme dansegulvet, blant danseløver og par som intimdanser, mens heftige lysshow flimrer over henne. Etter en samtale med bartenderen finner vi ut at Paco sitter og ruger ved sitt VIP-bord, men hans livvakt er ikke interessert i å la Madison snakke med ham. Paco kaller derimot sporadisk til seg pene kvinner fra gulvet til å kose seg på fanget hans, og Madison ser sitt snitt. Hun går på toalettet, fikser seg litt opp, lager litt mer kløft, river kanten av på skjørtet for å gjøre det kortere, hiver på litt sexy sminke, og kaster seg så opp på en danseplattform for å vrikke rumpa si i trynet til Paco.
Dette får selvfølgelig den gamle grisens oppmerksomhet, og Madison overtaler ham til å ta henne med til et mer privat lokale. Hun har en pistol i veska si som hun planlegger å bruke til å forhøre seg om opplysninger omkring Origamimorderen, men Paco er snarere ute. Han tvinger Madison til å strippe, og hun rekker å vise bortimot alt før hun finner på en snedig plan for å unnslippe: Madison slår Paco bevisstløs, kler på seg igjen, og fortsetter forhøret når Paco våkner til.
Dette er bare en av flere forskjellige utfall, og jeg prøvde en gang å få Madison til å unngå å strippe ned til bare trusa. Men løsningen med å slå Paco bevisstløs med ei bordlampe var likevel den samme.
Crime Scene Investigation
I den andre episoden ble jeg med FBI-agenten Jayden – en pillemisbruker, impliseres det – da han skulle forhøre sjefen på en bilvrakplass, Mad Jack, som kan ha hatt forbindelser med Origamimorderen. Til stemningsfull musikk og regntunge bakgrunner kjører Jayden opp til garasjen hvor Jack oppholder seg, og slår av en prat som ikke resulterer i noe særlig. Han er på jakt etter en blå bil som morderen kan ha brukt, og mistenker Jack for å ha videresolgt denne bilen. Jack forlater Jayden til å undersøke garasjen alene, og FBI-agenten tar på seg noen ganske fancy ARI-briller (added reality interface) som lar han på farten plukke opp ledespor lik DNA, fotspor og feromoner i CSI-stil.
Etter derimot å ha funnet blodspor og rester av en hodeskalle i et syrebad blir Jayden konfrontert av en bevæpnet Jack, og etter litt håndgemeng, og litt om og men, klarer Jack å overmanne Jayden, som mister bevisstheten under et abstinensrush. Jack låser Jayden fast i FBI-bilen, og plasserer bilen i ei gigantisk metallkvern. Jayden klarer derimot å våknw i grevens tid, skyter av seg håndhjerna, og kaster seg ut av bilen i det den vrakes. Nede på bakken venter nok en slåsskamp med muskelbunten Jack, og etter noen intense kontringer og smarte vendinger klarer Jayden å lure Jack til å la seg påkjøre av gravemaskinen som kjører fritt rundt.
Også i denne episoden prøvde jeg litt forskjellige varianter, som å forlate åstedet uten å lete etter ledespor, men det var tydeligvis ikke det spillet ønsket jeg skulle gjøre: Jayden bare stod der og hengte ved siden av bilen sin, ventende på neste instruks (men dette kunne også være en begrensning ved selve demoen).
Ikke noe poeng å dø
Det eneste jeg ikke gjorde var å eksplisitt gå inn for å drepe spillfigurene mine. Når man står der i bare undertøyet, og det to meter foran deg sitter en mann med pannebrasken din i siktet, da sier det seg selv at å angripe uten en snedig plan er selvmord. Det samme gjelder Norman Jaydens unnslippelse fra metallkverna når han sitter fastlåst inne i bilen Mad Jack prøver å vrake. Jeg kan jo selvfølgelig la være å gjøre et rømningsforsøk, men resultatet synes jeg er åpenbart (hint: FBI-tartar).
Skulle du mot all formodning være litt masokistisk, og nyte å se både Madison og Jayden gå en sikker død i møte, bedyrer David Cage at spillet ikke tar slutt. De blir bare retusjert vekk fra den resterende historien. Og hvis det er tilfelle, så ville i hvert fall jeg aldri ha lyst til å miste en viktig del av spillets ensemble av hovedfigurer (spesielt ikke hvis du er følelsesmessige engasjert i dem). Det er altså ikke slik at spillet sier «Okei, du døde. Nå gir vi deg en annerledes opplevelse av historia». Det blir heller «Oi, da døde du, uff ja. Nei da får du samme opplevelse, men med betraktelig mindre overblikk».
Nei, poenget er å holde dine karakterer i live, og da virket det som om mine valg var svært begrensede. Hvis jeg ikke fikk til å danse med Madison for å tiltrekke meg Pacos oppmerksomhet måtte jeg bare prøve rutinen på nytt. Hvis jeg som Jayden bommet på noen av kontringene mot Mad Jack varte slåsskampene bare noen sekunder lenger. Poenget er alltid å komme til Pacos VIP-bord eller å få Mad Jack overkjørt av sin egen gravemaskin. Når alt det er sagt føles disse valgene svært sømløse, og spillet er flink til å la deg tro at det er du selv som har funnet på denne smarte og unike måten å nå delmålene på.
