Det er merkelig hvordan ting forandrer seg, og hvor kort tid det tar å venne seg til nye situasjoner. For noen måneder siden var det nesten utenkelig at vi noensinne skulle få se Guybrush Threepwood og resten av gjengen fra Monkey Island igjen, men nå har jeg akkurat spilt gjennom det tredje nye spillet (hvis man regner med The Secret of Monkey Island: SE) på to måneder.
Dette har skjedd
I den første episoden av Tales of Monkey Island klarte Guybrush å spre en mystisk og svært ondartet pestsykdom utover Karibien, i et forsøk på å drepe spøkelses/zombie/demonpiraten LeChuck. Samtidig klarte han tilsynelatende å renske seriens favorittfiende for all ondskap – og infisere sin egen hånd med den samme ondskapen. I løpet av virvaret som fulgte havnet Guybrush til slutt på Flotsam Island, en merkelig øy med så kraftig pålandsvind at det var umulig å komme bort derfra. Her møtte han voodoo-damen fra de tidligere spillene, som fortalte at for å ordne opp i situasjonen måtte han finne en magisk havsvamp ved navn La Esponja Grande, som kunne suge til seg hele den gufne sykdommen.
I Tales of Monkey Island: Siege of Spinner Cay fortsetter eventyret akkurat der det slapp. Guybrush og hans nå trofaste styrmann, Mr. Winslow, treffer på piratjegeren Morgan LeFlay, som kapper av den infiserte hånden til Guybrush og stikker av med den. Samtidig ødelegges skipet, og Guybrush må ta en tur innom en øygruppe som heter Jerkbait Islands for å få det fikset. Her finner han imidlertid mer enn en habil skipsreparatør – både Elaine og den nå snille LeChuck er til stede, og i tillegg viser det seg at nøkkelen til å finne La Esponja Grande også befinner seg på øygruppen. Men det å få tak i den kommer til å ta tid.
Som historiebeskrivelsen sannsynligvis får deg til å skjønne, er Monkey Island like absurd som det alltid har vært – ja, kanskje til og med mer enn vanlig. I Siege of Spinner Cay er målet å finne tre magiske gjenstander som kan lede vei til La Esponja Grande. Disse kontrolleres av en rase merkelige havmennesker av ubestemmelig kjønn, og situasjonen kompliseres av at en gruppe infiserte pirater også er på jakt etter gjenstandene. Guybrush må bruke all sin kløkt for å få tak i de magiske gjenstandene og jage pestpiratene til sjøs.
En sesong, en pakke
Telltale Games har valgt å ikke selge de individuelle episodene av Tales of Monkey Island hver for seg, men heller selge dem i en eneste stor pakke. Dette er en tilnærming man nok kan diskutere (det kreves tross alt ganske stor tillit til utviklerne å investere i hele sesongen når kun én eller to episoder faktisk er tilgjengelige), men det har i det minste gjort deres jobb litt enklere. Siden de vet at alle som spiller The Siege of Spinner Cay allerede har tilgang på Launch of the Screaming Narwhal, har de kunnet lage en historie som fortsetter direkte fra forgjengeren, samtidig som de vet at spillerne allerede kjenner til ulike konsepter, gjenstander og figurer fra det første spillet.
Denne tilnærmingen har også gjort min jobb litt lettere. The Siege of Spinner Cay er nemlig veldig likt Launch of the Screaming Narwhal, og derfor kan jeg egentlig bare trekke frem den gamle klisjeen om at «hvis du likte det forrige spillet vil du like dette også». The Siege of Spinner Cay holder generelt samme nivå i forhold til historie, gåter, grafikk, stemmeskuespill og, ikke minst, humor. Det er som om de to episodene egentlig er samme spill, bare at du kjører del to fra en annen exe-fil.
Det betyr også at Telltale har beholdt grensesnittet fra forrige spill, noe jeg ikke er fryktelig begeistret for. Dette konsollvennlige oppsettet funker rett og slett ikke optimalt på PC, og jeg skulle ønske Telltale hadde innsett dette og latt oss få mulighet til å velge det klassiske pek-og-klikk-systemet. I den første episoden var det i det minste et par oppgaver som utnyttet seg av direkte kontroll av spillfiguren, noe vi ikke får denne gangen.
Det å måtte bruke tastatur eller klumsete musekontroller for å styre Guybrush direkte, mens du bruker musepekeren for å velge ting av interesse er heldigvis ikke et veldig stort problem når alt kommer til alt. Det er bare synd at utviklerne har valgt å gå for et slikt system når de kunne ha valgt en langt mer strømlinjeformet løsning.
Trim de små grå
I forhold til gåter er nivået som sagt rimelig likt forgjengeren. Gåtene er stort sett logiske – det vil si, samme logikk hadde neppe hadde fungert i virkeligheten, men i Monkey Islands tegnefilmaktige verden fungerer det greit, og selv de særeste situasjonene virker fornuftige nok når du har brukt en stund med Guybrush og gjengen. Vanskelighetsgraden er jevnt over helt overkommelig, og i de situasjonene jeg hadde problemer var det på grunn av at jeg ikke hadde «utforsket» alle samtalene godt nok, ikke fordi jeg slet med selve nøttene. Det eneste jeg har å utsette på gåtene i spillet er nettopp samtale-nøttene, fordi det ved enkelte anledninger ikke er noe som tyder på at det er kommunikasjon som er løsningen.
Jeg brukte rimelig lang tid på å fullføre denne episoden, men det var fordi jeg satte meg bom fast ved et punkt, og til slutt ble nødt til å spørre Telltale om hjelp for å komme videre. Løsningen viste seg å være lett nok (igjen var det en samtale jeg hadde misset), men jeg brukte flere timer på å lete etter den uten hell. Det hjalp heller ikke at hint-systemet, som i det første spillet var veldig nyttig og hjelpsomt, valgte å repetere samme fullstendig unyttige setning om og om igjen (og fortsatte med samme setning selv lenge etter at jeg hadde kommet videre).
Om jeg trekker fra timene jeg satt bom fast, vil jeg tippe at spillet er litt kortere enn sin forgjenger. Utenom en kjapp prolog og en enda kjappere epilog, handler stort sett hele spillet om å oppnå ett eneste mål, og jeg har en følelse av at veien gjennom det forrige spillet var litt mer omstendelig (på en god måte). Episodeformatet tatt i betraktning er det likevel klart at Siege of Spinner Cay har mer enn nok innhold til å holde mål. Det er et typisk spill du kommer gjennom på en helg, eller en kveld hvis du er rask, men noe mer forventes egentlig ikke av et spill som dette.
Dialogene er velskrevne og fulle av små vitser, og selv om jeg kan telle situasjonene der jeg faktisk lo på én hånd, er stemningen alltid munter og småvittig. Skuespillerne gjør, som vanlig, en god jobb med å fremføre linjene sine, og måten dette påvirker helhetsopplevelsen på kan ikke undervurderes.
Guybrush og Elaine er som de alltid har vært, men Elaine har en viktigere rolle i dette spillet enn vi er vant med, og den fyller hun godt. LeChuck har som nevnt blitt snill (eller har han det?), og er også en interessant figur i spillet rett og slett fordi to tiår med Monkey Island-spilling har innprentet ondskapen hans i spillermassen, og det er vanskelig å vite hvordan man skal takle ham. Ellers er ikke figurgalleriet det aller mest minneverdige, mn den flørtende sjøpersonen Anemone er et hederlig unntak - ikke minst fordi du ikke kan være sikker på om det er en hun eller han som flørter med deg.
På samme måte som Launch of the Screaming Narwhal, har Siege of Spinner Cay rimelig enkel grafikk som likevel fungerer svært godt, takket være fine animasjoner og god fargebruk. Dette er ikke et spill som får maskinvaren din til å koke, men det ser likevel svært innbydende ut, og Telltale Games skal ha skryt for det de har fått til. Musikken er også herlig og autentisk.
Konklusjon
Tales of Monkey Island: Siege of Spinner Cay leverer en solid eventyrspillopplevelse, uten å overraske. Har du spilt den forrige episoden (noe du i praksis må ha for å få tilgang på Siege of Spinner Cay) vet du nøyaktig hva du kan forvente. Spillets styrker og svakheter er så godt som identiske med de vi fant i Launch of the Screaming Narwhal, men det virker nok litt kortere og mer fokusert, og mangler kanskje noe tilsvarende de aller mest interessante gåtene fra forgjengeren. Dette er uansett et herlig eventyr, og det lover godt for resten av sesongen.
Tales of Monkey Island kan kjøpes hos Telltale Games.
