Hvis du var gamer på nittitallet er sjansene store for at bare det å høre navnet Monkey Island gir deg en god følelse. Denne serien er selve symbolet på LucasArts' storhetstid som spillutvikler, og regnes som noe av det aller beste innenfor eventyrspillsjangeren. Nå, ni år siden det forrige Monkey Island-spillet kom ut, får vi endelig et sårt etterlengtet gjensyn med Guybrush, LeChuck, Elaine og resten av Monkey Island-universet. Tales of Monkey Island er en ny episodebasert serie fra Telltale Games, utvikleren bak Sam & Max-serien. Planen er å lansere fem spill i alt, med én måned mellom hver utgivelse.
Flotsam Islands hemmelighet
Launch of the Screaming Narwhal er det første spillet i serien (og ja, det heter «Narwhal»). Som før foregår handlingen i en absurd fantasiutgave av Karibien, litt i stil med den mange kjenner fra Pirates of the Caribbean-filmene. Handlingen følger Guybrush Threepwood, en ung sjørøver som fant både berømmelse og kjærligheten da han forsøkte å redde guvernør Elaine Marley fra klørne til den vandøde piraten LeChuck, i det originale Secret of Monkey Island. Siden den gangen har Guybrush og LeChuck stadig vært i konflikt (på tross av at sistnevnte har blitt drept opp til flere ganger). LeChuck klarer nemlig ikke å holde de døde fingrene sine unna Elaine, som på sin side har valgt å leve livet sammen med Guybrush.
I det spillet starter er LeChuck og Guybrush nok en gang i tottene på hverandre, mens stakkars Elaine er fastbundet og (nesten) hjelpeløs i LeChucks klør. Konfrontasjonen mellom de to kamphandlene ender imidlertid på en noe overraskende måte. I et forsøk på drepe LeChuck klarer Guybrush å forvandle ham til et menneske, samtidig som han selv mottar en god porsjon av LeChucks overnaturlige ondskap. Heldigvis begrenser denne seg til venstrehånden hans, men Guybrush oppdager raskt at en særdeles ond hånd kan by på store problemer for den uheldige bæreren. Konfrontasjonen ender med at skipet blåses til himmels, og Guybrush strandes etter hvert på mystiske Flotsam Island.
Flotsam er ei øy med et stort naturproblem. Av en eller annen merkelig grunn har den nemlig vært offer for sterk pålandsvind i flere år. Vinden er faktisk så sterk at det er helt umulig å komme seg bort fra øya, noe som ikke passer særlig godt med Guybrush sitt naturlige ønske om å komme tilbake til Elaine. Dermed er scenen satt – Guybrush må finne en vei bort fra Flotsam Island, koste hva det koste vil.
Klassisk eventyrspill
Launch of the Screaming Narwhal følger i samme tradisjon som tidligere Monkey Island-spill, og gir oss et ikke-voldelig gameplay der fokuset er på å løse oppgaver og kommunisere med Flotsams mange rare innbyggere. Spillet er proppfullt av humor og absurde situasjoner, og selv om du kanskje ikke kommer til å le like ofte som du gjorde da du spilte The Secret of Monkey Island, sitter alltid smilet løst under spillingen.
Nøttene du må løse er stort sett logiske, og handler ofte om å finne ting som du enten kombinerer med hverandre eller bruker andre steder i spillverdenen. Vi får også et par-tre «labyrinter», hvor du må navigere deg gjennom jungelen på Flotsam Island ved hjelp av noe uvanlige kart, og disse fungerer overraskende godt. Labyrinter er strengt tatt noe eventyrspillere generelt ble lei av for 15-20 år siden, men labyrintene i dette spillet er smarte og langt fra frustrerende.
Spillets utfordringer holder generelt et overkommelig nivå, og hvis du skulle sette deg fast kan du alltids aktivere det innebygde hint-systemet. Gjør du det vil Guybrush med jevne mellomrom komme med små setninger formulert for å lede deg på rett spor, uten å røpe løsningen totalt. Det er varierende hvor hjelpsomme disse hintene er (noen ganger sier de bare ting du allerede har skjønt), men med litt tålmodighet bør det være fullstendig mulig for de aller fleste å komme gjennom dette spillet uten å måtte ty til å søke løsninger på internett.
Resultatet er at du sannsynligvis kommer til å hygge deg gjennom spillet uten å stoppe opp for ofte. Noen gåter er mer utfordrende enn andre (og enkelte ganger er løsningen å gjøre ting som tilsynelatende ikke har noe med gåten å gjøre), men generelt glir man gjennom handlingen på en veldig fin måte. Noen av nøttene du får servert i dette spillet er også veldig fantasifulle (et av høydepunktene inkluderer en pervers liten apekatt), som på nok vil underholde selv erfarne eventyrspillere.
Ikke overlesset av referanser
Jeg er veldig glad for at Telltale Games har klart å holde seg unna fristelsen til å skvise inn tusenvis av slitsomme referanser til tidligere Monkey Island-spill. Jeg var litt redd for at vi kom til å møte figurer fra tidligere spill rundt hvert hjørne, og drive «insult sword fighting» i timevis, men det hadde jeg heldigvis ingen grunn til. Utenom Guybrush, Elaine og LeChuck treffer du bare én figur du kjenner fra før, og sverdkamper slipper du helt unna. Vi kommer utvilsomt til å treffe flere kjenninger etter hvert som serien utvikler seg, og det gleder jeg meg til, så lenge Telltale fortsetter den fine balansegangen mellom nytt og gammelt.
Få av de nye figurene er like minneverdige som hodeskallen Murray, selgeren Stan og alltid like uskyldige Otis, men de har sine glimt. Blant høydepunktene finner vi en fransk lege med en litt for stor sans for amputasjoner og en skattejeger som fokuserer mer på dukker (kremt, actionfigurer) enn gull og sølv. Dialogene er velskrevne og underholdende, og som vanlig får du velge mellom flere forskjellige responser. En litt irriterende detalj er likevel at Guybrush ved flere anledninger ignorerer dialogvalget ditt, og velger noe mer fornuftig (og mindre morsomt) å si enn det du vil. Dette tar bort litt av poenget med dialogvalg, så det er en litt underlig løsning.
I og med at Tales of Monkey Island er en serie episodebaserte spill, sier det seg selv at Launch of the Screaming Narwhal ikke er et særlig langt eventyr. Det tok meg en god ettermiddag å fullføre, noe som er helt akseptabelt innenfor episodekonseptet, men også selvsagt litt antiklimatisk med tanke på hvor mye jeg gledet meg til dette spillet. Den ikke helt ubetydelige fordelen er selvsagt at jeg bare må vente en måned på neste spill, og med tanke på tidligere erfaringer fra episodebaserte spill er det vanskelig å bli skuffet over varigheten i dette spillet.
Småkronglete kontroller
Kontrollene i spillet tar litt tid å venne seg til, og er sannsynligvis spillets svakeste ledd. Her må man bruke musen for å klikke på ting av interesse, mens man bruker tastaturet for å bevege seg rundt i de tredimensjonale miljøene. Man kan også holde inne museknappen og flytte musen for å bevege Guybrush i den retningen man drar musen, men det blir raskt stress. Det hadde vært mye bedre med et rent pek-og-klikk-grensesnitt, hvor man kunne klikke der man ville at Guybrush skulle gå. Merkelig nok vil Guybrush automatisk bevege seg til ting du klikker på, slik som i de tre første Monkey Island-spillene. Men om du klikker på bakken ved siden av, nekter han plent å gjøre noe som helst.
Jeg skjønner at Telltale ønsker å lage et kontrollsystem som fungerer like godt på konsoll som på PC, men jeg liker ikke hvordan PC-eiere må lide under et suboptimalt system når det hadde fungert langt bedre å bare gi PC-eiere muligheten til å bruke det klassiske pek-og-klikk-oppsettet. Jeg kommer kun på én eneste (knøttliten) situasjon i hele spillet hvor direkte kontroll av spillfiguren er en fordel, men denne kunne lett ha vært designet på en slik måte at den hadde fungert like godt med standard pek-og-klikk.
Kontrollene er uansett til å leve med, og langt fra like irriterende som i Escape from Monkey Island. Det er bare litt ergerlig at Telltale og enkelte andre eventyrspillutviklere stadig forsøker å finne opp hjulet på nytt, når det eksisterende «hjulet» tross alt er langt mer effektivt og velfungerende enn noen av de alternative løsningene har vært. Telltale Games: Ikke la PC-spillerne lide over at spillene deres også kommer til konsoll. Gi hver versjon et kontrollsystem skreddersydd plattformen, ikke kom med en slags halvveis-blanding som dere har gjort her. Dere kan bedre, det har dere vist med Sam & Max-spillene.
Før Tales of Monkey Island kom ut, fikk Telltale en del pepper for grafikken. Mange mislikte hvordan Guybrush og gjengen så ut, og utfra skjermbildene virket det også som grafikken kom til å være veldig enkel. Det er den for så vidt også, men det ferdige produktet ser likevel pent ut. Dette er blant annet takket være god fargebruk, som sørger for at de ulike miljøene du besøker er tiltalende på tross av at detaljnivået ikke er veldig høyt. Figurene ser også langt bedre ut i bevegelse enn de gjør på skjermbildene, og både Guybrush og de andre føles autentiske i forhold til de to forrige spillene i serien. Det ser primært ut til å være Escape From Monkey Island som har vært utviklernes visuelle inspirasjonskilde.
På lydsiden er situasjonen enda bedre. Musikken er komponert av den faste Monkey Island-musikeren Michael Land, og her får vi både helt nye komposisjoner og nye utgaver av kjente og kjære låter (som tittelmelodien og LeChucks kjenningsmelodi). Jeg tror faktisk ikke musikken i dette spillet kunne vært mer «Monkey Island» om den prøvde aldri så hardt – resultatet er rett og slett perfekt. Skuespillerne gjør også en flott jobb, og Guybrush selv spilles av samme skuespiller som i de to forrige Monkey Island-spillene, så her får tilhengere av serien nøyaktig hva de vil ha.
Konklusjon
Tales of Monkey Island-serien har fått en glimrende start med Launch of the Screaming Narwhal. Dette er riktignok ikke et eventyr som kan ta opp konkurransen med det aller beste serien har å by på, men det leverer et solid og superhyggelig gjensyn med Guybrush og det fargerike universet hans. Her får vi mange morsomme gåter å løse, en haug av sære figurer å samhandle med og en historie som er akkurat så absurd som den skal være i et Monkey Island-spill. Humoren og atmosfæren sørger for et konstant smil om munnen (om ikke akkurat rungende latter), og dialogene, grafikken, musikken og skuespillet føles helt i tråd med tidligere spill i serien. Jeg håper bare Telltale ser lyset, og gir oss et skikkelig pek-og-klikk-grensesnitt i neste episode. Det skal veldig lite til, og det vil gjøre underverker for brukervennligheten – som er det eneste halvsvake elementet i dette spillet.
Merk: Spillet er for øyeblikket kun tilgjengelig via nedlasting. Det kommer også til Wii, på et senere tidspunkt. Wii-utgaven skal være så godt som identisk med PC-utgaven, men vi har ikke hatt anledning til å teste den.
