Hva kreves det av en gamer for å kunne titulere seg som «gamer»? Må man ha eid en Atari i sin barndom? Eller en såkalt Famicom (Nintendo 8-bits)? Jeg må innrømme at jeg eide verken det ene eller det andre (selv om jeg er gammel nok).
Nei, min «Gamer»-barndom er ikke fullt så spennende. Skjønt, jeg hadde venner som eide alt som fantes og gikk av spillmaskiner – ganske imponerende hvis du tenker på at dette er et lite fiskevær på 1300 innbyggere i Lofoten anno 1990 det er snakk om – så helt uten (retro)erfaring er jeg dog ikke.
Med Pong i Lofoten
Min spede begynnelse starta med en en Pong-maskin man kunne koble opp til TV-en, kjøpt på Stamsund bruktbutikk, av den typen man kan se i Olsenbanden og Dynamitt-Harry (1970). Den var muligens morsom når den fungerte. Herja stua gjorde den ikke. Senere gav faren min meg, som var teknofrik på sin egen måte (han anskaffet oss for eksempel en helvetes dyr mikrobølgeovn som truet med å bryte familiefreden), en Sega 8-bits fra samme forretning.
Det er mulig han påberoper seg ansvaret for min lidenskap for allting spill med disse fadesene, men jeg må innrømme at min interesse ikke ble særlig fristet (spesielt med tanke på at det eneste spillet jeg hadde til Sega de første årene var et nedtonet Alex Kidd – du vet, det der spillet hvor man måtte finne biter av et kart i en eventyr/rollespill-aktig del av spillet før man endelig, eller aldri i mitt tilfelle, kom til den delen hvor man hoppet rundt med ninjaer i skogen).
Det var ikke før PlayStation ankom i WipEout-lynfart på midten av nittitallet (med fem hundretusen polygoner i sekundet) at jeg for alvor fikk øynene opp for videospill. Ikke det at jeg faktisk hadde en maskin selv, nei da. Det kom ikke på tale. Her hadde faren min «kjøpt en svindyr PC som jeg kunne spille NHL 95 og FIFA World Soccer på, så det blir slettes ikke snakk om å kjøpe en ny TV-spillkonsoll. Og hva skjedde egentlig med Segaen?»
En åpenbaring
Så, endelig, noen få år etter, med forskudd på arv, gikk jeg til innkjøp av en (brukt) Nintendo 64. Nå kan jeg sannelig ikke med handa på hjertet si hvilke spill jeg spilte først til konsollen. Jeg husker det gikk mye i Pilot Wings og Wave Race, men spillet jeg fikk med på kjøpet er for meg og mange andre et av de største til den konsollen: Super Mario 64. Jeg ankom «Gamer»-miljøet sent, men godt, og ikke minst med stil. Til gjengjeld var jeg den eneste i gjengen som hadde Nintendo 64 (alle andre hadde PlayStation), og den første og eneste fanboy-epoken i mitt gamer-liv tok til. Jada, PlayStation hadde Final Fantasy VII og Metal Gear Solid, men vi hadde The Legend of Zelda og Goldeneye (senere Perfect Dark, og da snakker vi klassiker – begge snart på Xbox Live, hvis ryktene er sanne).
Disse tre spillene, Mario, Zelda og Bond, spilte jeg til døde. Om og om igjen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg runda Mario, men det morsomste for meg var bare å hoppe saltomortaler og fjase rundt i kongsgården i begynnelsen av spillet. I Zelda red jeg på hesten Epona fra ene enden av spillet til den andre – øst til vest, nord til sør, og kunne bruke timer på å fiske fisk i et av tidenes mest minneverdige minispill. Og flerspilleren til Bond. Ikke la meg begynne. Flere år etterpå pleide jeg å våkne opp svett og andpusten etter en drøm der jeg at jeg gikk inn i en forskningslabb hvor såkalte «remote mines» var tapetsert på veggen.
Konfirmasjonspenger til PlayStation 2
Alle gode ting må ta slutt, sant? Nei. Jeg hadde fått blod på tann. Dagen PlayStation 2 kom ut i Norge stod jeg på dørterskelen til bygdas nærmeste elektroforretning. Jeg hadde forlatt bruktbutikken, og med fem tusen blanke kroner oppspart fra konfirmasjonspengene svidde jeg av samtlige gryn på alle voksnes store leketøy. Sammen med maskinen fikk jeg med spillet som representerte min forte (og som var en av de store manglene til Nintendo 64) – slåssespillet Tekken Tag Tournament.
Mine venner var gode med Jin og Paul og Eddy i Tekken 3, men jeg var mester med Hwoarang i Tekken Tag. Jeg tag-teamet alltid Hwoarang og Baek, slik at hvis en venn av meg klart å kontre teknikkene mine med den ene, raknet blokkeringene hans når jeg introduserte nyansene til den andre. Lenge var Tekken det eneste spillet jeg hadde (det tok tid før jeg fikk råd til nye), men ved juletider det samme året dukket SSX opp. Den vinteren stod jeg mer på virtuell snowboard enn virkelig.
Når Xboxen kom var det klart for konsollkrig. Jeg brydde meg ikke om å velge side, og kjøpte like greit den nye konsollen også. Fordi jeg er et vanedyr fortsatte jeg snowboard-simulering og anskaffet meg Amped. Jeg var helt solgt. Balansen mellom intuitiv kontroll og realisme, samt en utrolig vakker estetisk grafikk gjorde meg helt mo i snøbrettknærne. Med på samme kjøp fulgte selvfølgelig Halo, og den gleden jeg hadde kjent første gang jeg spilte Goldeneye slo til i igjen, med ti ganger så mye kraft. Første gangen jeg pælma en plasmagranat i trynet på ett av dvergromvesnene, trodde jeg at jeg skulle krepere av latter. Og første gang jeg kom i cockpiten på et av de snodig utforma romskipene, og fikk fløyet over landskapet, ble jeg helt bergtatt av arkitekturen til Bungies spillmesterverk.
Mer Nintendo
Nintendo gjorde et nytt forsøk på å fange manien min, men det gikk ei stund før jeg så det for godt til å få tak i GameCube. Også her er jeg litt usikker – vi kommer tross alt nå til en periode hvor spill, mange spill, var en stor del av hverdagen min – men jeg tror det første jeg prøvde meg på var den, til da, fotorealistiske remaken av Resident Evil. Et av de tidligste spillene som jeg derimot husker aller best er Metroid Prime. Fra tittelskjermen, med en melodi som gikk under huden på meg, var jeg totalt oppsvulmet i spillets univers. Jeg elsket at historien først og fremst ble fortalt gjennom alle «scanningene» du gjorde. Og balansegangen mellom førsteperson skyter og puzzlesekvensene var for meg et genistrek av det sjeldne slaget. Aldri har jeg sittet så frustrerende fast i et spill for så å bli totalt lykkelig over å oppdage løsningen (som alltid stirret meg mitt i ansiktet).
Ved inntoget av Xbox 360 gjorde jeg den kardinalfeilen mange gamere noen ganger gjør (og som man angrer bittert etterpå) – jeg solgte alle de andre konsollene for å få råd til den nye. Jada, kjære leser, se sint på meg. Men som fattig student var dette den eneste løsninga. Spesielt surt var det da jeg så meg nødt til å kjøpe en ny-brukt, slank PlayStation 2 bare for å kunne spille Shadow of the Colossus, Katamari Damacy og Psychonauts. Du kan likså godt bli enda sintere på meg, for som mange andre var det første spillet jeg kjøpte med Xbox 360 nemlig Perfect Dark Zero. Ok, jeg skal være snill. Hele spillet startet rimelig bra, og flerspilleren var slettes ikke så verst. Men sammenlignet med andre førsteperson skytespill jeg hadde spilt de siste årene, inkludert sin egen forgjenger, var Zero null og niks. Jeg drukna mine sorger i Dead or Alive 4 og oppdaga at jeg ikke kunne spille spillet før jeg hadde fått meg en bedre TV. Man kan ikke alltid ha flaks.
PlayStation 3 ble kjøpt på USA-tur, og nok en gang var det en halvgod førsteperson skyter i førersetet: Resistance: Fall of Man. Her i Norge gikk alle og venta på selve konsollen, mens jeg gikk og venta på MotorStorm. Med nyinnkjøpt Samsung LCD-TV (en slik alle har), ble jeg dessverre ikke «helt blåst vekk» av «et spill av episke proporsjoner» inkludert «ødeleggelse til minste detalj» og alt det der fjåset. For akkurat denne gameren klarte ikke maskinen å prestere før Uncharted: Drake's Fortune (selv om Heavenly Sword og Ratchet and Clank: Future Tools of Destruction var morro lell). Nathan Drake blir alltid for meg å være en virkelig og sympatisk person – han kunne vært naboen min – og hans eventyr stiller selv Indiana Jones-filmene til skamme.
Handler ikke bare om kruttet
Siste kapittel i denne gamer-biografien tilhører Wii. Til å være en «motion-kontroll»-konsoll må jeg si at implementeringen av dette i for eksempel The Legend of Zelda: the Twilight Princess – som var det første spillet ved siden av Wii Sports fikk tak i – var særdeles skuffende. Spillet i seg selv derimot var alt annet enn nettopp det. Nintendo hadde klart å servere meg den nostalgifølelsen jeg hadde fra Nintendo 64-tida, men hadde lagt til nok nye elementer til å gjøre opplevelsen frisk og spennende.
Her innså jeg en av de store sannhetene i spillindustrien. Det handler ikke nødvendigvis om å finne opp kruttet. Heller kanskje ikke å forbedre enkelte spillkonsepter. Det handler om å forfine de oppskriftene man allerede har. Jada, det skorter på innovasjon og nytenkning i denne reaksjonære tankegangen. Men jeg vil heller at spill som Moderen Warfare 2 skal føles akkurat like morsomt, avhengighetsskapende og balansert som Goldeneye i sin tid gjorde, og at spill som Uncharted 2: Among Thieves skal gi meg akkurat den samme følelsen som det forgjengeren gjorde (i nye lokasjoner og oppgradert grafikk, selvfølgelig); at jeg ikke må være nødt til å kontrollere Nathan gjennom å bevege hele kroppen som en elefant eller ved å svinge to svære lysdioder som ser ut som iskremkuler i kjeks.
Skal spillprodusentene være originale kan de heller bli flinkere til å finne nye måter å involvere spilleren i historien på. Den måten for eksempel Splinter Cell: Conviction prøver å implementere spillets historie i gameplayet – å gjøre fortellerhandlingen til en sømløs del av spilleopplevelsen via såkalt ’video-over’ – er noe av det mest spennende jeg har sett på flere år.
Bravo, Ubisoft. Da Capo, Naughty Dog og Infinity Wards.
Har du noen minner fra dine konsollkjøp? Del de gjerne med oss på forumet.
