Jeg løper loddrett opp Empire State Building mens raketter og maskingeværild hamrer inn i fotsporene mine. Mot toppen av bygningen kan jeg skimte tre helikoptre, som etter en kort intern diskusjon over flyradioen blir enige om å prøve drepe meg. Jakten er i gang. Mer og mer ammunisjon flerrer gjennom luften mot den lille karen som sprinter langs ytterveggene på USAs aller høyeste bygning.
Akkurat idet disse militærstyrkene tror de har meg overbemannet, kaster jeg meg ut i luften, 300 meter over bakken og sender ett av helikoptrene svirrende ut av kurs. Det andre helikoptermannskapet lider en verre skjebne. En pilot blir kastet ut av cockpiten og en annen møter sitt endelikt i bakruta på rotormaskinen. Nå sitter jeg bak spakene. Et par varmesøkende eksplosiver senere, og det tredje helikopteret regner ned over New Yorks gater som en tam parodi på dårlig nedbør.
Jeg hopper ut av førersetet og suser ned i en «elbow drop» på flere hundre kilometer i timen. Og det var ikke bare én stridsvogn som ble smadret den dagen.
Epidemisk
Med en såpass voldsom introduksjon har du kanskje skjønt det allerede: Det som skjer i Prototype er jammen ikke så rent lite dramatisk. For flere tiår tilbake ble en hel by jevnet med jorden (Hope, Idaho) og alle dens innbyggere smeltet og ble en del av jordsmonnet. Likevel, det som skulle bli tidenes debattema forble musestille – som forventet av den amerikanske regjering. Å likvidere en hel skokk med uskyldige mennesker som følge av et eksperiment en selv fikk på banen er det visst ikke så lurt å nevne i det offentlige rom.
Dette eksperimentet gikk ut på å lage et virus. Og folk ble infisert. Men mot alle odds overlevde Elizabeth Greene hele spetakkelet, takket være en naturlig immunitet mot basillen. Så spoler vi frem til det som er spillets nåtid, det samme viruset blomstrer i det store eplet og Alex Mercer vil ha en liten prat med Elizabeth. Alex Mercer er hovedpersonen i Prototype og lider passende nok av et svært alvorlig hukommelsestap. Noe som egentlig ikke er så rart, med tanke på den mildt sagt unormale forandringen han har gått gjennom.
Mercer har utviklet evner enhver tegneserieforfatter ville drept for å få tak i, og på ekte mutantvis kan han trylle frem en håndfull farlige utvekster på kroppen. Han er i stand til å hoppe fra hustak til hustak, legge opp løpeturen vertikalt og egenhendig tilrettelegge store porsjoner bevæpnede menn for sine respektive kister. Historien i Prototype går derfor ut på å koble sammen Mercers fortidsvev for å finne ut hva som gjorde ham til den han er.
Spis deg til sannheten?
Denne sannheten er som sagt vanskelig å få fatt i og derfor må Alex Mercer ty til utradisjonelle metoder. For å trigge en av spillets mange tilbakeblikk er man nødt til å spise folk som er i besittelse av sannheten (små bruddstykker av den, vel og merke). Spillet selv kaller det «å konsumere» så det blir egentlig feil å sammenligne det med et måltid. Etter at Mercer har plukket opp en person, dreper han vedkommende på brutalt vis og suger levningene til seg. På denne måten blir personen en del av ham, sammen med alt av hva denne personen visste om Mercers skjebne.
Dette betyr likevel ikke at historien i spillet kun fortelles gjennom tilbakeblikk. Vi får også se stive filmklipp laget i spillets grafikkmotor og noen sjeldne CGI-varianter. Personlighetsmessig er Alex Mercer som enhver annen actionspillhelt i disse dager og derfor begrenser som regel dialogen seg til det absolutt nødvendige. «Action speaks louder than words». Det som imidlertidig skuffer meg litt når det gjelder handlingsforløpet i Prototype er at de viktigste tilbakeblikkene inngår som obligatoriske deler av hovedhistorien.
Det finnes så mye som 135 personer å konsumere når man tumler rundt i New York på egenhånd, men likevel får man vite tilsynelatende alt om den store hemmeligheten gjennom spillets hovedoppdrag. Jeg skulle gjerne sett at spillet ga mer insentiv til detektivarbeid på egenhånd, når spillet først er så fritt som det faktisk er. Funksjonen er jo allerede der den også.
Bajas i byen
Men nok om historien. Rosinpølsen i Prototype er å føle seg skikkelig mektig. Å gjøre alt så fartsfylt og actionorientert som mulig. Sånn sett har Prototype mye til felles med både Crackdown og inFamous, begge to spill hvor superkrefter og skyskraperakrobatikk står i fokus. Men selv om det nærmest er obligatorisk å nevne disse to i omtalen, er det ett spill som har mer til felles med Prototype enn noe annet: Hulk: Ultimate Destruction. Oppgraderingssystemet er det samme, kontrollene er nesten helt identiske, den visuelle siden er lett å kjenne igjen. Det er med andre ord lett å se at Radical Entertainment har bygget videre på sine erfaringer med Hulken.
Og det er slettes ikke en dårlig ting å bygge videre på det beste superheltspillet fra forrige generasjon konsoller. Det er de samme tingene som gjorde Hulk: Ultimate Destruction så bra, som gjør Prototype bra. Og enda litt bedre. Det er denne fantastiske følelsen av å kunne ødelegge alt som kommer i min vei. Å la alle virkelighetens bekymringer krølle seg sammen i bakhodet som søvnige hundevalper mens jeg uforskyldt pælmer en lastebil på et passerende helikopter. Jeg er vanligvis ikke en stor tilhenger av å bruke billige muntlige uttrykk og ordrim i skriftlige arbeider, men Prototype er rett og slett fett.
Men min oppgave som anmelder er ikke bare å si at dette spillet er fett – jeg må nok se litt nærmere på hvorfor.
