Før jeg gjør noe som helst annet vil jeg gjerne gjøre rede for mitt forhold til Metallica. Jeg elsker Metallica. Jeg eier alle studioalbumene deres, hører sannsynligvis mer på de enn noen andre metallband, anser album som «And Justice For All» og «Ride The Lightning» for å være noen av mine favorittalbum og har naturligvis vrengt lommeboka mi for å se de live.
Egentlig burde disse grunnene diskvalifisere meg fra å anmelde et spill hvor majoriteten av sangene kommer fra denne tidligere langhåra gjengen med raringer fra San Francisco. Før jeg fikk spillet var jeg redd for risikoen for å måtte snakke negativt om et spill basert på et av mine favorittgrupper. Det er gjennom Midt-Norges mest høylytte lettelsens sukk jeg kan konkludere med at det er unødvendig – dette er nemlig bunnsolid underholdning.
Lekker innpakning
Man begynner ved starten, og menyen føles som et naturlig punkt sånn sett. Menysystemet og den generelle fasaden til Guitar Hero: Metallica er en saftig hybrid av elementer fra Guitar Hero: World Tour og bandets mange logoer og CD-cover. Dette betyr naturligvis også at det er litt røffere i kanten enn forgjengeren og søsterspillet Guitar Hero: World Tour, men i det store og hele er rammeverket i dette spillet gjort røft samtidig som det er kledelig og smakfullt. Oppå det er menyene selvfølgelig også lett å finne frem i og like intuitive som i de andre Guitar Hero-spillene.
Når jeg først er inne på strukturen så har det skjedd noen forandringer siden forrige spill i serien. Blant annet er den nitidge og begrensende settbaserte historieprogresjonen nå erstattet med systemet kjent fra de tre første spillene. Dette systemet er mer ulineært i form av at du selv kan velge hvilke sanger du vil spille enkeltvis, i stedet for systemet de prøvde seg på i World Tour hvor man måtte spille et fastsatt antall delt inn i ulike sett. I Guitar Hero: Metallica sitt tilfelle låser man opp nye sanger basert på hvor godt man gjør det i de foregående. Jeg setter pris på at ferdighet belønnes mer enn tålmodighet, og gir selvfølgelig hjemkomsten til det originale systemet to tomler opp.
De andre forandringene i dette spillet er for det meste små kosmetiske og praktiske ommøbleringer samt funksjoner som skal sikre at Metallica-ånden kryper under huden til nye og gamle fans. En av disse er «Metallifacts», små godbiter om hver sang som låses opp etter at du har fullført den. Her får du sangtekster, musikkvideoer, omfattende trivia og andre småting som varmer hjertet til en gammel tilhenger av gruppa. En annen av disse tingene er de stadige referansene til sang- og albumtitler av gruppa, og disse preger spillet gjennom alt fra navn på achievements til navnet på lumske triks i flerspillerdelen.
Samme gamle moroa
Til tross for at enkelte forandringer har blitt gjort er det egentlig ingenting som har blitt snudd på hodet og gjort ugjenkjennelig. I likhet med Guitar Hero: World Tour fortelles også historien i dette spillet gjennom en overfladisk og nesten litt tåpelig tegneserie som skildrer hvordan du og bandet ditt går fra å øve i en garasje til å opptre sammen med Metallica. Djevelen gjør også et comeback som den skitne plateselskapmogulen som prøver å få artister til å selge sjela si for en lukrativ kontrakt.
Denne historiefortellingen føles veldig påtvunget og overflødig, og jeg har problemer med å se for meg at noen hadde savnet den om den forsvant. Dette er heldigvis irrelevant for hvor gøy spillet er, så da er det ikke så farlig.
Den nyskapende musikkstudiofunksjonen som vi ble introdusert for i World Tour er selvfølgelig også med videre her. Du og vennene dine kan samles i et virtuelt studio, skru på virtuelle knotter, velge deres foretrukne virtuelle instrumenter og skape ekte musikk. Denne funksjonen greide aldri å engasjere meg i Guitar Hero: World Tour, men nå som man har tilgang til Metallicas definerende lyder har det definitivt fått større appell for min del. Det er fortsatt ikke et verdig alternativ til å stå i øvingsrommet på den lokale ungdomsklubben og kaste rundt på håret som en villmann med bestekompisene dine, men jeg er veldig sikker på at dette er noe som kan engasjere mange håpefulle hobbycoverband.
I tillegg til de andre modusene har man selvsagt også en frimodus hvor man kan frese gjennom favorittsangene i et lokalt band som kan inneholde en gitarist, trommeslager, bassist og vokalist. Dette er en av de desidert sterkeste sidene til Guitar Hero: Metallica. Alle kan relatere til Metallica på en eller annen måte, om så er fordi de får krampetrekninger av å tenke på hvor mange ganger «Nothing Else Matters» ble spilt ihjel på fritidsklubben i gata. Er man så heldig at man liker musikken deres sitter man ergo med det klart mest rocka og sannsynligvis mest tilgjengelige Guitar Hero-spillet hittil. På tide å samle vennene sine!
Bunnsolid låtliste
Når man jobber med å plukke ut et begrenset antall sanger av et så tradisjonsrikt og produktivt band som Metallica så skal det mye til for å behage alle, men jeg våger å påstå at sangutvalget i dette spillet er så nært fasiten på en «greatest hits»-samling som man kommer. Her finner man alle de største slagerne til Metallica side om side med de ferskeste singlene og mer anonyme titlene fra den mer passive tiden av karrieren deres. Disse, sammen med en lang rekke sanger fra band som gutta i Metallica selv liker og/eller har blitt inspirert av, utgjør det jeg synes er den mest velbalanserte og varierte sanglista i et Guitar Hero-spill per dags dato.
En av de klart største utfordringene til utviklerne når de setter seg ned for å plukke ut sangene som skal være med i et slikt spill er å finne balansegangen mellom popularitet og en stadig økende vanskelighetsgrad, og dette er noe Neversoft har løst med stil. Her får man en myk start selv om man ikke har allverdens erfaring med spillserien fra før av, samtidig som undertegnede som har et par hundre timer med ivrig terping bak seg lett var i stand til å finne både utfordringer og en tilsynelatende utømmelig kilde for ergrelse og frustrasjon. Av den gode sorten, altså.
For å tyne de som ikke måtte være fornøyd med utfordringene fra de forrige spillene i serien har Neversoft også valgt å implementere en ny trommespesifikk vanskelighetsgrad kalt «Expert +». Denne er ikke tilgjengelig for alle sangene, noe som gir mening siden den simpelthen lar deg bruke to basspedaler samtidig. Vi har dessverre ikke hatt mulighet til å teste akkurat denne funksjonen, men det hersker liten tvil om at dette er en modus forbeholdt de aller mest hardbarka trommeslagerne. Prøv på eget ansvar!
Konklusjon
Rytmespill som Guitar Hero-serien er veldig beskrivende for den siste generasjonen med TV-spill, hvor det å bruke kroppen og den sosiale faktoren er nøkkelord. I så fall er Guitar Hero: Metallica inkarnasjonen av alle elementene som gjør denne spillserien så fantastisk. Her har du et fantastisk utvalg sanger av artister som Metallica, Judas Priest, Queen og Lynyrd Skynyrd, drøssevis med utfordringer, masse spennende ekstramateriale og en flerspillerdel som føles mer som et band enn noen gang.
Om noe lider dette spillet kanskje litt av å ha kommet ut lenge etter at serien ble påbegynt, og det er ikke til å legge skjul på at det er lett å bli lei av Guitar Hero når man har spilt gjennom halvparten av hitlistene fra 1960 til i dag allerede. Dette bør likevel ikke sette en demper på stemningen for de som vet at de er nysgjerrige på et nytt spill av denne sorten. For Metallica-fans er dette sannsynligvis årets mest selvskrevne spillkjøp – for alle andre burde det også trone høyt på ønskelisten.
Guitar Hero: Metallica er i salg for PlayStation 2, PlayStation 3, Wii og Xbox 360. Vi har kun testet sistnevnte utgave.
