Three Cards to Midnight er det første spillet fra Big Finish Games, en uavhengig utvikler som består av en håndfull veteraner fra nedlagte Access Software. Gruppen inkluderer Chris Jones og Aaron Conners, som begge var svært sentrale under utviklingen av de herlige eventyrspillene om detektiven Tex Murphy. Personlig synes jeg det er herlig å ha disse innflytelsesrike spillskaperne tilbake i industrien, og da Three Cards to Midnight ble lansert i forrige uke nølte jeg ikke med å kjøpe det.
Tarot-mysteriet
Det kjøpet angrer jeg ikke på, for selv om spillet har sine svakheter har det også ganske klare styrker. Handlingen følger Jess Silloway, som snart fyller 30 år. Livet hennes har gjennomgått store forandringer i den siste tiden, og foreldrene hennes har sporløst forsvunnet. I det spillet starter er hun på et ukjent sted, sammen med en ukjent mann. Hun husker verken hvordan hun kom dit eller hva som har skjedd de siste dagene, men ved hjelp av en Tarot-kortstokk og gravende spørsmål skal den ukjente mannen hjelpe henne å komme til bunns i mysteriet. I alle fall er det det han sier.
Historien fungerer glimrende. Den holder deg på pinebenken hele tiden, samtidig som du stadig belønnes med nye biter med informasjon, som du kan bruke til å pusle sammen et bilde av de mystiske hendelsene som har ledet Jess til det punktet hun er nå. Den har nok et lite Fahrenheit-aktig element over seg (ved at begynnelsen er langt mer troverdig enn slutten), men det er ingen tvil om at historien er spillets sterkeste element, og nesten verd prisen alene.
Selve spillet er dessverre ikke like spennende. Mesteparten av tiden bruker du på å tenke tilbake på ting som har skjedd. Det foregår slik at du får se et sted, med en drøss av ulike objekter spredd utover skjermen. Jess husker så noen ord, som har sammenheng med det som faktisk skjedde på dette stedet. Målet ditt er å finne objekter på skjermen som passer sammen med ordene Jess husker.
Hvis et av ordene Jess husker er «ord», og du ser en nøkkel ligge på en skrivepult, kan du klikke på denne. Kombinasjonen blir dermed «nøkkelord». Et annet sted ligger det kanskje en bok, for «ordbok». Når du har funnet alle kombinasjonene til et ord, belønnes du med en filmsnutt hvor Jess husker tilbake på spesifikke hendelser. Spillet fungerer altså som et slags «skjult objekt»-spill, bare at objektene egentlig ikke er skjult, og du må bruke hodet og ikke bare øynene for å lykkes.
I utgangspunktet fungerer denne delen av spillet ganske greit, men noen av objektene er vanskelige å identifisere. De kan være hakkete og utydelige, eller bare mørke og skjulte. Da blir det mer frustrerende enn det burde være å finne løsningen. Er det en ost du ser, eller et såpestykke, en svamp eller en liten boks? Du straffes for hver feil, og det er ikke så moro når feilen egentlig ikke er din skyld.
For oss nordmenn er det også et annet potensielt problem. Spillet krever nemlig svært gode engelskkunnskaper, for mange av kombinasjonsbegrepene er mildt sagt obskure. Noen av dem har også med amerikansk kultur å gjøre, og er dermed begrep som en gjennomsnittlig nordmann sannsynligvis ikke har kunnskap om. Løsningen kan være å spille på den enkleste modusen, uansett hvor mye det byr deg i mot.
Hjernetrim og puslespill
Spillet har heldigvis også et annet element. Mange av omgivelsene har nemlig sin egen hjernetrimoppgave som også må løses. Disse kan være alt fra puslespill og Sudoku-aktige nøtter til rebusoppgaver, og de er både utfordrende og smarte. Nest etter historien er det disse nøttene som er spillets mest interessante element, og de hjelper dessuten spillet å få den variasjonen det trenger for å holde seg interessant over en lengre periode. Jeg opplevde hver hjernetrimoppgave som en belønning i seg selv, og et godt avbrekk fra ordjakten.
Uheldigvis blir det færre og færre slike nøtter mot slutten av spillet, og vi får også litt gjenbruk. Kombinert med at man rett og slett blir litt lei av ordjakten etter hvert, gjør dette at spillet mister mye av piffen mot slutten. I den siste delen av spillet var det praktisk talt bare historien som holdt meg gående selv om jeg som nevnt også følte at denne ble litt svakere etter hvert som svarene kom for dagen.
Big Finish Games har åpenbart ikke de økonomiske ressursene som Access Software i sin tid hadde til rådighet, noe presentasjonen til Three Cards to Midnight bærer tydelig preg av. Selve omgivelsene er pent laget (om man ser bort fra de piksellerte og utydelige objektene som er strødd utover dem), men filmsekvensene som forteller historien er preget av svake animasjoner og dukkeaktige figurer. De fungerer greit nok (ikke minst fordi at de spilles i et veldig lite vindu, slik at svakhetene ikke kommer veldig godt frem), men er ikke noe å skryte av.
På lydsiden er inntrykket bedre. Skuespillerne har generelt gjort en veldig god jobb, og Tex Murphy-tilhengere kan også glede seg til at Chris Jones, som spilte Tex selv, har fått rollen som nok en klassisk Film Noir-detektiv i dette spillet. Musikken er også god, og hjelper til å skape en guffen stemning. Det eneste som er litt synd er at det er litt lite variasjon, og man blir litt lei de samme bakgrunnsmelodiene etter hvert som spillet utvikler seg.
Konklusjon
Three Cards to Midnight representerer et lovende comeback for en gruppe spillutviklere jeg gleder meg stort til å høre mer fra. Det leverer en spennende og godt fortalt historie, samt intrikate og veldesignede nøtter. Dessverre blir ordjakten som preger store deler av spillet ganske ensformig, og det hjelper heller ikke at noen av objektene på skjermen er såpass vanskelige å identifisere at man rett og slett ikke vet hva de skal forestille (og dermed hva slags ord de skal representere). Alt i alt er Three Cards to Midnight et hyggelig spill, og definitivt verd å ta en titt på. Men jeg håper vi får mer variasjon, skarpere grafikk og flere gode nøtter neste gang.
Spillet er tilgjengelig direkte fra utviklerne.
